Kronisk krise i Den demokratiske republikken Kongo

Krig, sult, epidemier og voldtekt. I Kongo kjemper hver lege for å hjelpe over 11.000 mennesker.

Hva er krisen?
En kronisk lidelse er langvarig, utvikles langsomt og kommer tilbake med jevne mellomrom. Slik er det også med krisen i Den demokratiske republikken Kongo.

Konflikten i landet har tvunget to millioner mennesker på flukt, og store deler av befolkningen lever i frykt for vold og voldtekter. Den nærmest totale mangelen på helsetjenester gjør situasjonen ekstrem. Landet har en befolkning på 68 millioner, men kun knappe 6000 leger i et land på størrelse med Vest-Europa.

Sykdommer som malaria, underernæring, kolera, meslinger, sovesyke og hiv/aids rammer befolkningen hardt. Barne- og mødredødeligheten i DR Kongo er blant verdens høyeste.

Hvorfor er det krise?
DR Kongo har en historie preget av krig og korrupsjon. Etter tiår med vanstyre under belgiske kong Leopold og militærgeneralen Mobutu Sese Seko, begynte den første krigen i Kongo i 1996.

Krigen var delvis et resultat av folkemordet i Rwanda og flyktningkrisen som oppstod i DR Kongo i etterkant. Opprørsstyrker med støtte fra flere naboland avsatte Mobutu som president i 1997, og opprørslederen Laurent Kabila erklærte seg selv som ny president.

DR Kongo er Leger Uten Grensers største prosjektland.

Behandler bl.a. hiv/aids, tuberkulose, luftveisinfeksjoner, kolera, malaria og sovesyke.
Vaksinerer mot meslinger og andre sykdommer
Behandler underernærte barn.
Ga i 2010 fødselshjelp til 19.200 kvinner
Behandler kvinner rammet av seksualisert vold og gynekologisk fistel

I 1998 brøt det ut ny krig i landet. Den andre krigen i Kongo blir også kalt Afrikas verdenskrig, fordi den involverte til sammen ni afrikanske land, og så mange som 25 opprørsgrupper.

Krigen begynte da Rwanda invaderte Øst-Kongo for å rense ut de ansvarlige for folkemordet, som hadde startet nye treningsleire i Kongo. Rwanda fikk støtte fra Uganda og Burundi, mens Zimbabwe, Angola, Tsjad, Sudan og Namibia støttet det kongolesiske regimet.

President Kabila ble drept i 2001, og sønnen hans Joseph Kabila tok da over makten. I 2003 tok krigen offisielt slutt, men volden fortsatte. Krig, sykdom og underernæring tok livet av mellom tre og fem millioner mennesker i Kongo i en periode på ti år. Krigen i Kongo var dermed den mest dødelige siden andre verdenskrig.

Lever i frykt
I dag er det 20.000 FN-soldater i DR Kongo, men likevel lever folket i Øst-Kongo i konstant frykt for vold fra opprørsgrupper.

Den rwandiske opprørsgruppen Forces démocratiques de libération du Rwanda (FDLR) og Lord’s Resistance Army (LRA) fra Uganda er kjent for plyndring, drap, lemlesting og bortføring av barn. Flere løst organiserte væpnede grupper er også aktive, disse omtales gjerne under samlebetegnelsen Mai-Mai-milits.

Voldtekt blir brukt som et våpen i krig, og folk tvinges fortsatt på flukt.

Fordi det er så stor mangel på helsetjenester, dør mange barn i DR Kongo av sykdommer som er enkle å behandle, som for eksempel diaré og lungebetennelse. Mange mennesker har hiv/aids, men svært få får hiv-medisiner som kunne ha gitt dem sjansen til å leve et enormt liv.

Hver dag dør rundt femti kongolesiske kvinner på grunn av komplikasjoner under fødsel og graviditet. De fleste kvinner føder hjemme uten hjelp fra helsepersonell.

I DR Kongo finnes det én lege per 11.000 mennesker. Til sammenligning har vi i Norge én lege per 200 mennesker. Mangelen på helsetjenester gjør at DR Kongo er det landet i verden hvor Leger Uten Grenser har flest prosjekter.

Hvorfor er det viktig med økt oppmerksomhet om krisen?
Et større mediefokus på den kroniske humanitære krisen i Kongo, kan føre til at verdens ledere i økende grad tar ansvar for å finne en løsning på konflikten og forbedre helsesystemet i landet.

Men det er ikke bare mediene som kan gjøre noe. Hver og en av oss kan ta ansvar, og spre informasjon om de millionene av mennesker som lever under ekstremt vanskelige forhold i DR Kongo. Hvorfor er det viktig at du gjør noe? Fordi færre dør når flere vet.

NESTE KRISE: Glemte sykdommer tar 100.000 liv hvert år