Foto: Guillaime Binet/Leger Uten Grenser
Hjem > Feltblogg > Lege i Jemen: «Jeg fikk frysninger: Jeg holdt i en granat»
Nyheter

Lege i Jemen: «Jeg fikk frysninger: Jeg holdt i en granat»

03.03.2021 | Oppdatert 10.03.2021

«Er det første gang du reiser hit?»

Mannen som satt ved siden av meg på flyet lo av nikkingen min. Jemen var ikke det første oppdraget mitt for Leger Uten Grenser, men det var første gang i et land i Midtøsten, og jeg var ikke sikker på hva jeg kunne forvente.

Jeg skulle jobbe på intensivavdelingen ved Aden traumesykehus i Sør-Jemen. Med sine åtti senger, hvorav ti på intensivavdelingen, og tre operasjonsstuer, har Aden sykehus tatt hånd om pasienter i ti år. Dette skulle bli mitt hjem i fem uker.

Nærmere krigen

Den geopolitiske situasjonen i Jemen er ikke lett å sette seg inn i for en italiensk lege med verken politisk eller historisk kompetanse. Da jeg ankom i 2020, var det det femte året av det som blir kalt en borgerkrig, men som minner mer om internasjonal krig når den observeres litt nærmere.

Aden ble for alvor dratt inn i konflikten i 2015, som kollegene mine forklarte meg under en improvisert middag på legekontoret.

En plastduk ble lagt på gulvet og lege Omar ordnet i stand maten som om vi var på en firestjerners restaurant, mens han beskrev hvordan det hadde vært å være på vakt under slaget ved Aden.

«Vi tok imot to hundre pasienter på en dag», sa han og smilte. «Jeg jobbet ustoppelig i 48 timer. Etterpå var jeg utmattet.»

I sekundene som fulgte så jeg på ham. Jeg tenkte på hvordan teamet her fremdeles kunne være så lidenskapelig opptatt av jobbene sine. Jeg håpet det ville bli det samme for meg, men jeg var ikke sikker.

Det jeg var sikker på er at kvaliteten på den medisinske behandlingen ved Adens sykehus er imponerende. Intensivavdelingen er så godt ivaretatt av det jemenittiske teamet at jeg en eller to ganger satt spørsmålstegn ved om arbeidet mitt som midlertidig medarbeider var nødvendig.

Anestesilege Silvia Marchesi

 

Granaten

Etter de brutale kampene, sto mesteparten av Aden igjen. Likevel har den økende fattigdommen og enkel tilgang til våpen ført til en voldelig hverdag for mange av innbyggerne. 

En natt, en uke etter at jeg kom til sykehuset, vekket telefonen meg klokken 03.00. Det var legevakten som ba om hjelp: Fire pasienter hadde kommet inn til sykehuset etter en skyteepisode.

En 20 år gammel mann hadde de mest presserende skadene. Han var skutt i brystet og kunne ikke puste.

Mens jeg intuberte ham, falt øynene mine ned på noe klumpete og merkelig formet i bukselommen hans. Så snart intubasjonsprosedyren var over, rakte jeg ut hånden min for å ta det ut.

Jeg fikk frysninger: Jeg holdt i en granat.»

En jemenittisk kollega tok den forsiktig fra hånden min og tok den straks med seg til dit alle våpnene hører hjemme: ut av sykehuset vårt.

Et krypende udyr

Snart ble oppmerksomheten min tiltrukket av noe annet. Flere av pasientene vi fikk inn på sykehuset var underernærte, både barn og unge voksne.

Det blir ofte sagt at Jemen er på randen av hungersnød. Underernæring var ikke veldig utbredt blant pasientene våre i Aden, men kollegene mine fortalte meg at andelen av befolkningen som faller ut i fattigdom, stadig vokser.

Underernæring er som et krypende udyr som kan drepe deg like mye som en granat kan, uten å lage en eneste lyd. Hos pasienter med traumekader er underernæring mer komplisert. Den skadde kroppen trenger mer næringsstoffer enn en frisk kropp: Vevene trenger energi for å helbrede og for å gjenoppbygge det som har blitt ødelagt.

I gjennomsnitt trenger mennesker med traumeskade 30 prosent flere kalorier per dag. En underernært kropp har mindre reserver å bruke til gjenoppbyggingen, så helbredelsesprosessen kan ta lengre tid eller ikke skje i det hele tatt.

Når det kommer til underernæring blant barn er bildet enda mer komplekst ettersom sårene må gro og kroppene vokse samtidig. Det kan bli overveldende for en kropp som allerede fungerer i halv hastighet.

Fariha

Fariha – en smilende fem år gammel jente som ble innlagt på sykehuset vårt etter en bilulykke – bekymret meg mer enn noen annen pasient.

Ulykken hadde ført til en massiv leverskade. Da hun ble innlagt, veide hun 13 kilo – allerede ekstremt lite i forhold til alderen. To måneder senere hadde vekten falt til ni kilo, og den så nå ut til å være i fritt fall. Hun lå for det meste i sengen og slet med å finne energi til å spise.

Jentas tilstand hadde blitt fulgt nøye opp, slik vi gjør med alle innlagte pasienter. Men Fariha var alvorlig underernært fra starten av og behandlingsprotokollene som fungerer perfekt på de fleste pasienter, virket ikke på henne.

Den rette hjelpen

Da jeg observerte vekttapet, fikk jeg nærmest panikk, og jeg bestemte meg for å ikke gi meg før jeg fant noen som kunne hjelpe.

Jeg varslet hele sykehuspersonalet om jentas tilstand, jeg snakket med sykehusdirektøren og psykologen, og jeg rådførte meg med en spesialrådgiver i kritisk medisin i Paris.

Jeg utarbeidet en ernæringsplan som skal følges nøye. Planen endret seg et titalls ganger da vi jobbet for å tilpasse den til Farihas tilstand. I mellomtiden deltok alle i teamet i arbeidet med å mate Fariha og leke med henne. Mange ble også igjen etter at skiftene var over. Sykepleierne lagde favorittmaten hennes på sykehuskjøkkenet og alle bidro med å gi støtte til moren.

Mirakel og applaus

Etter tre uker med forsøk, feil og justeringer begynte Farihas vekt å øke.

Det var som å være vitne til et mirakel: Kroppen hennes responderte. Det var første gang jeg deltok i behandlingen av et barn som led av underernæring, noe sjelden for en anestesilege. Det fikk meg til å føle en begeistring som jeg ikke hadde følt på siden medisinstudiet.

Men dette var ikke min personlige prestasjon: hele teamet viste for seg selv at med mye innsats, en tverrfaglig tilnærming og noen nye protokoller, klarte vi å behandle underernæring hos pasienter med traumeskader.

Fariha ble skrevet ut av sykehuset bare noen få dager før jeg dro fra Jemen – til applaus fra alle de ansatte.

Mer i denne seksjonen  
Pasienthistorier
Land
Helseutfordringer
Flyktninger
Sykdommer
Foto: Guillaime Binet/Leger Uten Grenser
Hjem > Feltblogg > Lege i Jemen: «Jeg fikk frysninger: Jeg holdt i en granat»
Nyheter

Lege i Jemen: «Jeg fikk frysninger: Jeg holdt i en granat»

03.03.2021 | Oppdatert 10.03.2021

«Er det første gang du reiser hit?»

Mannen som satt ved siden av meg på flyet lo av nikkingen min. Jemen var ikke det første oppdraget mitt for Leger Uten Grenser, men det var første gang i et land i Midtøsten, og jeg var ikke sikker på hva jeg kunne forvente.

Jeg skulle jobbe på intensivavdelingen ved Aden traumesykehus i Sør-Jemen. Med sine åtti senger, hvorav ti på intensivavdelingen, og tre operasjonsstuer, har Aden sykehus tatt hånd om pasienter i ti år. Dette skulle bli mitt hjem i fem uker.

Nærmere krigen

Den geopolitiske situasjonen i Jemen er ikke lett å sette seg inn i for en italiensk lege med verken politisk eller historisk kompetanse. Da jeg ankom i 2020, var det det femte året av det som blir kalt en borgerkrig, men som minner mer om internasjonal krig når den observeres litt nærmere.

Aden ble for alvor dratt inn i konflikten i 2015, som kollegene mine forklarte meg under en improvisert middag på legekontoret.

En plastduk ble lagt på gulvet og lege Omar ordnet i stand maten som om vi var på en firestjerners restaurant, mens han beskrev hvordan det hadde vært å være på vakt under slaget ved Aden.

«Vi tok imot to hundre pasienter på en dag», sa han og smilte. «Jeg jobbet ustoppelig i 48 timer. Etterpå var jeg utmattet.»

I sekundene som fulgte så jeg på ham. Jeg tenkte på hvordan teamet her fremdeles kunne være så lidenskapelig opptatt av jobbene sine. Jeg håpet det ville bli det samme for meg, men jeg var ikke sikker.

Det jeg var sikker på er at kvaliteten på den medisinske behandlingen ved Adens sykehus er imponerende. Intensivavdelingen er så godt ivaretatt av det jemenittiske teamet at jeg en eller to ganger satt spørsmålstegn ved om arbeidet mitt som midlertidig medarbeider var nødvendig.

Anestesilege Silvia Marchesi

 

Granaten

Etter de brutale kampene, sto mesteparten av Aden igjen. Likevel har den økende fattigdommen og enkel tilgang til våpen ført til en voldelig hverdag for mange av innbyggerne. 

En natt, en uke etter at jeg kom til sykehuset, vekket telefonen meg klokken 03.00. Det var legevakten som ba om hjelp: Fire pasienter hadde kommet inn til sykehuset etter en skyteepisode.

En 20 år gammel mann hadde de mest presserende skadene. Han var skutt i brystet og kunne ikke puste.

Mens jeg intuberte ham, falt øynene mine ned på noe klumpete og merkelig formet i bukselommen hans. Så snart intubasjonsprosedyren var over, rakte jeg ut hånden min for å ta det ut.

Jeg fikk frysninger: Jeg holdt i en granat.»

En jemenittisk kollega tok den forsiktig fra hånden min og tok den straks med seg til dit alle våpnene hører hjemme: ut av sykehuset vårt.

Et krypende udyr

Snart ble oppmerksomheten min tiltrukket av noe annet. Flere av pasientene vi fikk inn på sykehuset var underernærte, både barn og unge voksne.

Det blir ofte sagt at Jemen er på randen av hungersnød. Underernæring var ikke veldig utbredt blant pasientene våre i Aden, men kollegene mine fortalte meg at andelen av befolkningen som faller ut i fattigdom, stadig vokser.

Underernæring er som et krypende udyr som kan drepe deg like mye som en granat kan, uten å lage en eneste lyd. Hos pasienter med traumekader er underernæring mer komplisert. Den skadde kroppen trenger mer næringsstoffer enn en frisk kropp: Vevene trenger energi for å helbrede og for å gjenoppbygge det som har blitt ødelagt.

I gjennomsnitt trenger mennesker med traumeskade 30 prosent flere kalorier per dag. En underernært kropp har mindre reserver å bruke til gjenoppbyggingen, så helbredelsesprosessen kan ta lengre tid eller ikke skje i det hele tatt.

Når det kommer til underernæring blant barn er bildet enda mer komplekst ettersom sårene må gro og kroppene vokse samtidig. Det kan bli overveldende for en kropp som allerede fungerer i halv hastighet.

Fariha

Fariha – en smilende fem år gammel jente som ble innlagt på sykehuset vårt etter en bilulykke – bekymret meg mer enn noen annen pasient.

Ulykken hadde ført til en massiv leverskade. Da hun ble innlagt, veide hun 13 kilo – allerede ekstremt lite i forhold til alderen. To måneder senere hadde vekten falt til ni kilo, og den så nå ut til å være i fritt fall. Hun lå for det meste i sengen og slet med å finne energi til å spise.

Jentas tilstand hadde blitt fulgt nøye opp, slik vi gjør med alle innlagte pasienter. Men Fariha var alvorlig underernært fra starten av og behandlingsprotokollene som fungerer perfekt på de fleste pasienter, virket ikke på henne.

Den rette hjelpen

Da jeg observerte vekttapet, fikk jeg nærmest panikk, og jeg bestemte meg for å ikke gi meg før jeg fant noen som kunne hjelpe.

Jeg varslet hele sykehuspersonalet om jentas tilstand, jeg snakket med sykehusdirektøren og psykologen, og jeg rådførte meg med en spesialrådgiver i kritisk medisin i Paris.

Jeg utarbeidet en ernæringsplan som skal følges nøye. Planen endret seg et titalls ganger da vi jobbet for å tilpasse den til Farihas tilstand. I mellomtiden deltok alle i teamet i arbeidet med å mate Fariha og leke med henne. Mange ble også igjen etter at skiftene var over. Sykepleierne lagde favorittmaten hennes på sykehuskjøkkenet og alle bidro med å gi støtte til moren.

Mirakel og applaus

Etter tre uker med forsøk, feil og justeringer begynte Farihas vekt å øke.

Det var som å være vitne til et mirakel: Kroppen hennes responderte. Det var første gang jeg deltok i behandlingen av et barn som led av underernæring, noe sjelden for en anestesilege. Det fikk meg til å føle en begeistring som jeg ikke hadde følt på siden medisinstudiet.

Men dette var ikke min personlige prestasjon: hele teamet viste for seg selv at med mye innsats, en tverrfaglig tilnærming og noen nye protokoller, klarte vi å behandle underernæring hos pasienter med traumeskader.

Fariha ble skrevet ut av sykehuset bare noen få dager før jeg dro fra Jemen – til applaus fra alle de ansatte.

 
STØTT OSS
Bli fast giver
Med private gaver kan vi hjelpe dem som trenger det mest, uavhengig av politikk og myndigheter.
ENGASJER DEG
Få nyhetsbrev
Få en dypere innsikt i vårt arbeid.

⇑  Til toppen