Foto: Privat / Leger Uten Grenser
Hjem > Feltblogg > Nødhjelpskoordinator Itta jobbet med korona-responsen i Irak
Nyheter

Nødhjelpskoordinator Itta jobbet med korona-responsen i Irak

07.02.2021 | Oppdatert 18.02.2021
        

Skrevet av Itta Helland-Hansen , feltarbeider og nødhjelpskoordinator i Leger Uten Grenser etter oppdraget sitt i Irak i 2020.

For åtte år siden fikk jeg drømmejobben som feltarbeider i Leger Uten Grenser. Så langt har jeg vært på ni oppdrag i like mange land - om ikke lenge er jeg nok på vei ut igjen.

I høst kom jeg hjem etter mitt siste opphold i Mosul, Irak. Siden januar 2019 har jeg jobbet der som nødhjelpskoordinator i tre runder. Det innebærer kort fortalt å være operasjonelt ansvarlig for vårt ortopediske spesialsykehus, vår fødestue og et mentalhelsetilbud.

To pasienter ved Leger Uten Grensers covid-19-sykehus i Mosul. I tillegg til medisinsk behandling, får pasientene også tilgang på psykisk helsehjelp mens de er innlagt. Foto: Manhal Alkallak / Leger Uten Grenser

 

Som feltarbeider reiser jeg vanligvis ut med en trygg havn hjemme. Under det store ebolautbruddet i Vest-Afrika i 2014, visste jeg at om jeg ble smittet, ville jeg bli evakuert fra Liberia og behandlet i Norge. Nå har verden endret seg, ute som hjemme.

Da jeg reiste tilbake til Irak i april, var det vel vitende om at hvis noe akutt skulle skje, enten med meg eller med en av mine nærmeste i Norge, ville det antakelig være umulig å vende hjem. Det irakiske luftrommet var stengt på ubestemt tid grunnet pandemien, med særs få unntak, som det chartrede flyet som fikk meg og andre hjelpearbeidere inn til Bagdad.

Etter ebola-oppdraget mitt, syntes folk her hjemme det var ren science fiction å høre om strenge smitteverntiltak og situasjoner som ikke å kunne gi hverandre en trøstende klem etter en tung dag på jobben. Nå er énmetersregelen innprentet hos de fleste.

Interessert i å jobbe i felt? Hva kreves og hvilke profiler er vi er ute etter

Ødeleggelsene i Mosul var store etter at IS ble drevet ut av byen i 2017. Foto: Sacha Myers / Leger Uten Grenser

 

Pandemien er global, men det er i stor grad lokale og personlige omstendigheter som avgjør hvordan den rammer. Slaget om Mosul ble avsluttet for tre år siden. Ødeleggelsene som skjedde mens IS ble drevet ut av byen var enorme, og sykehusene ble ikke spart. Helsevesenet har fortsatt ikke blitt gjenoppbygd i stor nok grad til å dekke ordinære behov, og er på langt nær rustet til å håndtere en pandemi.

Sosial distansering er også vanskelig å praktisere. I Mosul bor folk tett; mye av boligmassen ligger også fremdeles i ruiner. Mange bor i leirer, eller midlertidig hos slekt og venner. En stor del av befolkningen er dessuten avhengig av inntekter i uformell sektor, og har ikke råd til å la være å jobbe. “Heller syk i morgen enn blakk i dag”, er en formulering som går igjen.

I april la vi om driften på det ortopediske sykehuset vårt til covid-19-behandling for å hjelpe det lokale helsevesenet med pandemiresponsen. Jeg er usigelig imponert over omstillingsevnen til mine lokale kolleger. Noen valgte å ikke jobbe med oss under utbruddet, forståelig nok. Men de aller fleste ble med oss videre, og har vist en stå-på-vilje uten sidestykke.

Fra covid-19-sykehuset vårt i Irak. Foto: Manhal Alkallak / Leger Uten Grenser

 

Kombinert med Leger Uten Grensers globale kunnskap om infeksjonssykdommer har dette resultert i et vellykket prosjekt. Det gjenspeiles i at ingen av våre ansatte har blitt smittet av pasientkontakt - til tross for at vi har behandlet hundrevis av covid-19-pasienter.

Jeg sitter igjen med triste minner om noen relativt unge mennesker som fikk et alvorlig sykdomsforløp. Covid-19 i sin verste form er nådeløs.

Jeg tenker også på mannen, som mens han ventet på prøveresultatene sine hos oss, fikk beskjed om at faren hans hadde gitt tapt for sykdommen. Han tok det tunge valget om å bli værende hos oss i stedet for å arrangere sin fars begravelse.

Heldigvis er det flere gode minner, om hele familier som ble skrevet ut sammen etter å ha blitt friske fra viruset. Om unge menn i militærtjeneste som takket oss, og sa de gjennom oppholdet hos oss hadde forstått verdien av mentalhelse. Vi har psykologer på jobb på avdelingen daglig. I Irak er mentalhelsehjelp i stor grad stigmatisert, og det er fint å se at vi kan bidra til å endre denne tankegangen. 

Og ikke minst har jeg gode minner om mine kolleger. Som teamlederen for sykepleierne, Ali. Han nølte ikke da vi la om fra ortopedi til pandemi, og har vært en pådriver for resten av staben.

Covid-19 var også stigmatisert i Mosul, især i begynnelsen av utbruddet, noe Ali kjente på i nærmiljøet. Han tar fortsatt alle forholdsregler - etter lange dager på jobb spiser han middagen sin adskilt fra familien, og holder seg for seg selv.

Likevel kommer han alltid på jobb smilende. Det er et privilegium å få jobbe sammen med mennesker som ham.

Ittas kollega Ali Alzubaidi,teamleder for sykepleierne. Foto: Leger Uten Grenser

 

I skrivende stund gjenopptar vi våre ortopediske aktiviteter, samtidig som vi opprettholder covid-19-responsen vår i Mosul.

Takket være våre faste givere kan vi være fleksible og tilpasse prosjektene våre etter forhold og behov. Jeg ser hvordan det nytter på bakken daglig. Sammen redder vi liv og lindrer nød.

Skrevet av Itta Helland-Hansen , feltarbeider og nødhjelpskoordinator i Leger Uten Grenser

Kan du støtte vårt livreddende arbeid? Gi en gave eller bli fast giver.

Mer i denne seksjonen  
Livet i felt
Fordeler og utviklingsmuligheter
Sikkerhet
Informasjonsmøter
Søknadsprosessen
Spørsmål og svar
Hvor finner jeg kurs i tropemedisin?
Ledige stillinger i Norge
Foto: Privat / Leger Uten Grenser
Hjem > Feltblogg > Nødhjelpskoordinator Itta jobbet med korona-responsen i Irak
Nyheter

Nødhjelpskoordinator Itta jobbet med korona-responsen i Irak

07.02.2021 | Oppdatert 18.02.2021
        

Skrevet av Itta Helland-Hansen , feltarbeider og nødhjelpskoordinator i Leger Uten Grenser etter oppdraget sitt i Irak i 2020.

For åtte år siden fikk jeg drømmejobben som feltarbeider i Leger Uten Grenser. Så langt har jeg vært på ni oppdrag i like mange land - om ikke lenge er jeg nok på vei ut igjen.

I høst kom jeg hjem etter mitt siste opphold i Mosul, Irak. Siden januar 2019 har jeg jobbet der som nødhjelpskoordinator i tre runder. Det innebærer kort fortalt å være operasjonelt ansvarlig for vårt ortopediske spesialsykehus, vår fødestue og et mentalhelsetilbud.

To pasienter ved Leger Uten Grensers covid-19-sykehus i Mosul. I tillegg til medisinsk behandling, får pasientene også tilgang på psykisk helsehjelp mens de er innlagt. Foto: Manhal Alkallak / Leger Uten Grenser

 

Som feltarbeider reiser jeg vanligvis ut med en trygg havn hjemme. Under det store ebolautbruddet i Vest-Afrika i 2014, visste jeg at om jeg ble smittet, ville jeg bli evakuert fra Liberia og behandlet i Norge. Nå har verden endret seg, ute som hjemme.

Da jeg reiste tilbake til Irak i april, var det vel vitende om at hvis noe akutt skulle skje, enten med meg eller med en av mine nærmeste i Norge, ville det antakelig være umulig å vende hjem. Det irakiske luftrommet var stengt på ubestemt tid grunnet pandemien, med særs få unntak, som det chartrede flyet som fikk meg og andre hjelpearbeidere inn til Bagdad.

Etter ebola-oppdraget mitt, syntes folk her hjemme det var ren science fiction å høre om strenge smitteverntiltak og situasjoner som ikke å kunne gi hverandre en trøstende klem etter en tung dag på jobben. Nå er énmetersregelen innprentet hos de fleste.

Interessert i å jobbe i felt? Hva kreves og hvilke profiler er vi er ute etter

Ødeleggelsene i Mosul var store etter at IS ble drevet ut av byen i 2017. Foto: Sacha Myers / Leger Uten Grenser

 

Pandemien er global, men det er i stor grad lokale og personlige omstendigheter som avgjør hvordan den rammer. Slaget om Mosul ble avsluttet for tre år siden. Ødeleggelsene som skjedde mens IS ble drevet ut av byen var enorme, og sykehusene ble ikke spart. Helsevesenet har fortsatt ikke blitt gjenoppbygd i stor nok grad til å dekke ordinære behov, og er på langt nær rustet til å håndtere en pandemi.

Sosial distansering er også vanskelig å praktisere. I Mosul bor folk tett; mye av boligmassen ligger også fremdeles i ruiner. Mange bor i leirer, eller midlertidig hos slekt og venner. En stor del av befolkningen er dessuten avhengig av inntekter i uformell sektor, og har ikke råd til å la være å jobbe. “Heller syk i morgen enn blakk i dag”, er en formulering som går igjen.

I april la vi om driften på det ortopediske sykehuset vårt til covid-19-behandling for å hjelpe det lokale helsevesenet med pandemiresponsen. Jeg er usigelig imponert over omstillingsevnen til mine lokale kolleger. Noen valgte å ikke jobbe med oss under utbruddet, forståelig nok. Men de aller fleste ble med oss videre, og har vist en stå-på-vilje uten sidestykke.

Fra covid-19-sykehuset vårt i Irak. Foto: Manhal Alkallak / Leger Uten Grenser

 

Kombinert med Leger Uten Grensers globale kunnskap om infeksjonssykdommer har dette resultert i et vellykket prosjekt. Det gjenspeiles i at ingen av våre ansatte har blitt smittet av pasientkontakt - til tross for at vi har behandlet hundrevis av covid-19-pasienter.

Jeg sitter igjen med triste minner om noen relativt unge mennesker som fikk et alvorlig sykdomsforløp. Covid-19 i sin verste form er nådeløs.

Jeg tenker også på mannen, som mens han ventet på prøveresultatene sine hos oss, fikk beskjed om at faren hans hadde gitt tapt for sykdommen. Han tok det tunge valget om å bli værende hos oss i stedet for å arrangere sin fars begravelse.

Heldigvis er det flere gode minner, om hele familier som ble skrevet ut sammen etter å ha blitt friske fra viruset. Om unge menn i militærtjeneste som takket oss, og sa de gjennom oppholdet hos oss hadde forstått verdien av mentalhelse. Vi har psykologer på jobb på avdelingen daglig. I Irak er mentalhelsehjelp i stor grad stigmatisert, og det er fint å se at vi kan bidra til å endre denne tankegangen. 

Og ikke minst har jeg gode minner om mine kolleger. Som teamlederen for sykepleierne, Ali. Han nølte ikke da vi la om fra ortopedi til pandemi, og har vært en pådriver for resten av staben.

Covid-19 var også stigmatisert i Mosul, især i begynnelsen av utbruddet, noe Ali kjente på i nærmiljøet. Han tar fortsatt alle forholdsregler - etter lange dager på jobb spiser han middagen sin adskilt fra familien, og holder seg for seg selv.

Likevel kommer han alltid på jobb smilende. Det er et privilegium å få jobbe sammen med mennesker som ham.

Ittas kollega Ali Alzubaidi,teamleder for sykepleierne. Foto: Leger Uten Grenser

 

I skrivende stund gjenopptar vi våre ortopediske aktiviteter, samtidig som vi opprettholder covid-19-responsen vår i Mosul.

Takket være våre faste givere kan vi være fleksible og tilpasse prosjektene våre etter forhold og behov. Jeg ser hvordan det nytter på bakken daglig. Sammen redder vi liv og lindrer nød.

Skrevet av Itta Helland-Hansen , feltarbeider og nødhjelpskoordinator i Leger Uten Grenser

Kan du støtte vårt livreddende arbeid? Gi en gave eller bli fast giver.

 
STØTT OSS
Bli fast giver
Med private gaver kan vi hjelpe dem som trenger det mest, uavhengig av politikk og myndigheter.
ENGASJER DEG
Få nyhetsbrev
Få en dypere innsikt i vårt arbeid.

⇑  Til toppen