Foto: Anthony Kwan/MSF
Hjem > Nyheter > Hvordan er det å bo i verdens største flyktningleir?
Nyheter

Hvordan er det å bo i verdens største flyktningleir?

24.08.2020 | Oppdatert 31.08.2020
        

–  Jeg måtte flykte fra Myanmar. De brant ned huset mitt og mange ble drept eller utsatt for tortur. Kvinnene ble trakassert og situasjonen var ekstremt utrygg, forteller Abu Siddik. 

Han flyktet til Bangladesh sammen med familien sin for tre år siden. Sammen med rundt 860.000 andre rohingyaer bor han nå i verdens største flyktningleir på kun 26 kvadratkilometer. 

De forferdelige forholdene i flyktningleirene forverrer helsen deres – fysisk og psykisk. Helsebehovene er store og tilgang til spesialisert helsehjelp er svært begrenset. 

Det er også koronautbrudd i leiren, et sted hvor det å holde avstand er umulig, og hvor det ikke er nok tilgang på vann og såpe. 

Glemt krise 2019: De uønskede menneskene i verdens største flyktningleir

Artikkelen fortsetter under bildet

–  Jeg måtte flykte fra Myanmar. De brant ned huset mitt og mange ble drept eller utsatt for tortur. Kvinnene ble trakassert og situasjonen var ekstrem utrygg, forteller Abu Siddik. Her sammen med sønnen sin
Rashid Ulla som fikk helsehjelp av Leger Uten Grenser mot sårskader. Foto: Hasnat Sohan/ Leger Uten Grenser

 

Hvem er rohingyaene?

Rohingyaene er en muslimsk minoritet og et av de mest forfulgte folkeslagene i verden. De aller fleste er statsløse og levde i Myanmar med svært begrenset tilgang til helsehjelp og andre grunnleggende tjenester. 

I august 2017 utførte det myanmarske militæret en rekke angrep i Rakhine-delstaten i Myanmar.

De fleste måtte flykte fra alt de eide. Mange er sterkt traumatisert over det de har sett og opplevd. 

Nå bor de i overfylte leirer uten tilgang på nok rent vann, husly, medisinsk- og psykisk helsehjelp. De er avhengig av humanitærhjelp for å overleve. 

De har heller ikke flyktningstatus i Bangladesh og mangler derfor rettigheter. 

Rohingyaene kan ikke jobbe og har ikke krav på utdanning. De kan ikke bevege seg fritt og har begrenset tilgang til grunnleggende tjenester. 

Artikkelen fortsetter under bildet 

Abdul Mannam (15) ser utover den enorme leiren med hus tett i tett. Han får sammen med sine tvillingbrødre mentalhelsehjelp av Leger Uten Grenser mot psykose.
Psykose er en alvorlig mental lidelse som noen ganger krever livslang behandling. Traumene mange har opplevd på flukt fører til at behovet for mentalhelsehjelp i leiren er stort. Foto: Anthony Kwan

 

Hva er situasjonen i Bangladesh tre år etter? 

Det er ikke mye som har skjedd på tre år. Det er lite håp om en positiv forandring for menneskene, og å kunne reise trygt tilbake til Rakhine-delstaten i Myanmar eller noen andre steder vil ikke skje i nærmeste fremtid.

De må fortsette å bo i provisoriske hjem av plast og bambus. Tett i tett. Livet er fremdeles satt på vent.

– Tenk deg at landet du ble født i ikke vil ha noe med deg å gjøre. Ikke vil gi deg papirer på hvem du er. Du får ikke gå på skole, du får ikke behandling når du er syk, du får ikke jobb. Tenk deg at det var sånn for dine foreldre, og kanskje også deres foreldre. At det trolig også blir sånn for dine barn. Tenk deg så at du blir jaget ut av landet ditt, torturert og voldtatt på veien. Kanskje noen du er glad i ble drept. Du kommer til et nytt land, der du blir bosatt sammen med hundretusener andre i samme situasjon som deg. Dere har fortsatt ingen papirer som sikrer dere noen rettigheter, og nå bor dere oppå hverandre - over, under, ved siden av. Dermed er det umulig å holde det helt rent, og dere smitter hverandre med sykdommer. Fremtiden er like dyster, men nå er også nåtiden preget av nye usikkerheter: Hvor skal vi få tak i rent vann? Mat? Penger? fortalte Puneet Kaur, som er lege og jobbet i leiren for tre år siden.

Artikkelen fortsetter under denne videoen av lege Puneet som arbeidet i leiren for tre år siden

 

– Da jeg jobbet i Bangladesh, ble jeg også overveldet av hvor mange av våre pasienter som hadde fysiske skader etter volden og torturen de var blitt utsatt for. Selv hos pasienter som kom for å få hjelp med lungebetennelse eller et utslett, kunne vi se tydelige merker etter grov vold når vi undersøkte pasientene.

Da var situasjonen en akutt krise og det var flere organisasjoner til stede. I likhet med andre akutte kriser vil det uten endring gå over til å bli en kronisk glemt krise. 

Riktignok er det mer orden i leirene nå, med bedre veier og flere latriner og vannposter, men fortsatt er tilgangen ekstremt begrenset, og det er fortsatt store humanitære behov som ikke blir dekket.

Behovet for mentalhelsehjelp er stort. Både på grunn av det de har sett eller opplevd under flukten tre år tilbake, og det å skulle bo under så dårlige forhold på ubestemt tid.

Mangelen på en løsning i sikte gjør situasjonen håpløs for mange. Hvor skal de dra og hvor kan de leve livene sine normalt og med rettigheter? 

Artikkelen fortsetter under bildet 

Leger Uten Grenser jobber med svangerskapshelse og assisterer ved tusenvis av fødsler hvert år. Her ser du Morizan med hennes da nyfødte tvillinger som kom litt for tidlig. 
Foto: Vincenzo Livier

 

Katastrofalt om korona-pandemien sprer seg i leirene

I mai i år ble det påvist korona i leiren og dette førte til umiddelbar mistillit til helsesystemet. Rykter og feilinformasjon spredde seg i rekordfart og frykt hindrer mange i å oppsøke helsehjelp. 

– Jeg hadde nettopp født og testet positivt for korona. Jeg og barnet mitt ble flyttet til isolasjonsavdelingen hvor vi tilbragte 12 dager. Jeg var redd fordi folk har sagt at du dør hvis du får viruset. Legene og sykepleierne beroliget meg og sjekket på meg daglig. De var ikke redde for meg og jeg følte meg ikke stigmatisert, forteller Jobaida. 

Leger Uten Grenser har behandlet flere pasienter mot korona-viruset og jobber mye med helseinformasjonsarbeid for å sørge for å avlive noen av ryktene og mytene rundt viruset. Slik at de som trenger helsehjelp får det. Vi har også måtte gjøre om prosjektene våre, og satt i gang flere tiltak for å beskytte både pasiener og helsearbeidere. 

Les mer: Fem store utfordringer for korona-responsen i verdens største flyktningleir 

Artikkelen fortsetter under bildet

Soyud Hussain er i syttiårene og har bodd i leiren i Bangladesh i årevis sammen med familien sin. Han forteller om vold, trakassering og diskriminering i Myanmar og at sønnen ble kidnappet og drept.
Han sier likevel han ville reist tilbake til Rakhine-delstaten hvis han fikk borett og lov til å bevege seg fritt. Foto: Dalila Mahdawi / Leger Uten Grenser

 

Vi må ikke glemme rohingyaene  

25. august er en dag som alltid vil minne oss på hva rohingyane ble utsatt for i Myanmar sommeren 2017. Vi må heller ikke glemme at de har blitt utsatt for vold, forfølgelse, diskriminering og nektet grunnleggende rettigheter i flere tiår. 

–  Jeg har bodd i leiren i fire år med familien min. Jeg hadde to sønner – den ene ble kidnappet og drept i Myanmar for to år siden. Den andre sønnen min bor her sammen med meg. Vi fikk ikke lov å be i Myanmar. Det å skulle reise tilbake til Myanmar virker vanskelig. Andre kan bevege seg fritt der, men ikke vi. Hvis vi hadde fått eiendomsrett og kunne bevege oss fritt hadde vi reist tilbake, ellers vil vi bli her. Her kan vi be. I Myanmar tok de koranen vår og tråkket på den. Hvis vi var på handletur trakasserte de oss, spurte oss hvor vi var fra og stjal pengene våre. En gang ble jeg stanset av noen soldater som tvang meg til å bære tingene deres. Det var så tungt at jeg falt. Da sparket de meg. De sparket meg så tennene mine falt ut. Huset mitt som jeg hadde bygd av bambus tvang de meg til å betale skatt for og de tok all avlingen min. Jeg kunne heller ikke få behandling for tennene mine, så derfor dro jeg hit. Nå har jeg fått behandling, fortalte Soyud Hussain aom er i syttiårene og har bodd i leiren i Bangladesh i årevis sammen med familien sin

Rohingyaene som fremdeles er igjen i Rakhine-delstaten i Myanmar fortsetter å bli utsatt for diskriminering og segregering. Tilgang på helsehjelp er svært begrenset fordi de ikke kan bevege seg fritt. 
Også i Malaysia lever mange rohingya-flyktninger. Det å skaffe seg arbeid er svært vanskelig, og dermed har de ikke råd til helsehjelp. Og selv om de hadde hatt penger, er det mange som ikke tør å oppsøke helsehjelp i frykt for å bli rapportert inn til migrasjonsmyndighetene. 

I løpet av de siste månedene har flere båter med hundrevis av rohingya-flyktninger forsøkt å komme seg inn i land i Sørøst-Asia. De flykter i desperasjon fra de overbefolkede leirene i Bangladesh, men ingen land ønsker dem velkomne. De skylder på covid-19. Det betyr at menneskene blir overlatt til seg selv på havet i ukevis, uten nok vann og mat. Mange blir også utsatt for vold. 

Les mer: Rohingya-flyktninger ble sultet og forlatt på havet

– Rohingayene er nå enda mer sårbare på grunn av den pågående korona-pandemien. De er statsløse, de mangler flyktningstatus – og det er ingen langsiktig plan eller løsning i sikte. Det gjør fremtiden deres enda mer usikker i tiden som kommer. I en tid hvor mange rundt om i verden nå føler på reiserestriksjoner, det å sette livet på vent og at det å finne levebrød er utfordrende – er det viktig å huske på at dette har vært livet for rohingyaene i generasjoner, sier Alan Pereira, som er landansvarlig for Leger Uten Grenser i Bangladesh. 

Artikkelen fortsetter under bildet 

Leger Uten Grenser har jobbet med rohingya-flyktningene i flere tiår. I dag driver vi ti sykehus og helsesentre i Bangladesh og på bildet ser du Rahmad (35) som fikk behandling av oss
for noen år siden. Vi jobber også med å gi helsehjelp til rohingayene i Myanmar og i Malaysia. Foto: Patrick Rohr

 

Dette gjør Leger Uten Grenser i flyktningleirene i Bangladesh: 

Leger Uten Grenser har jobbet med rohingya-flyktningene i Bangladesh siden 1985, men trappet opp arbeidet betraktelige etter den store flyktningstrømmen i 2017. I dag har vi ti sykehus og helsesentre i Cox’s Bazar. Her gir vi omfattende helsehjelp på en rekke områder. Mentalhelsehjelp, akutt helsehjelp og intensivpleie, barn- og svangerskapshelse, seksualhelse og familieplanlegging.

Kan du støtte vårt arbeid? Bli fast giver eller gi en enkeltgave.

Vi behandler også pasienter mot kroniske sykdommer og vi behandler ofre for seksualisert vold. I løpet av de første seks månedene av 2020 utførte vi nesten 173.000 pasientkonsultasjoner og hadde rundt 9100 pasienter innlagt. Vi assisterte ved flere enn 2000 fødsler og vi ga rundt 14.000 individuelle mentalhelsekonsultasjoner.  

Leger Uten Grenser er også en del av covid-19-responsen og utfører helseinformasjonsarbeid. Vi gir opplæring til helsearbeidere og vi har satt opp isolasjonsenheter på alle våre sykehus og helsesentre. Vi har også dedikerte behandlingsentre.
 

Mer i denne seksjonen  
Pasienthistorier
Feltblogg
Land
Helseutfordringer
Flyktninger
Krig og konflikt
Sykdommer
Foto: Anthony Kwan/MSF
Hjem > Nyheter > Hvordan er det å bo i verdens største flyktningleir?
Nyheter

Hvordan er det å bo i verdens største flyktningleir?

24.08.2020 | Oppdatert 31.08.2020
        

–  Jeg måtte flykte fra Myanmar. De brant ned huset mitt og mange ble drept eller utsatt for tortur. Kvinnene ble trakassert og situasjonen var ekstremt utrygg, forteller Abu Siddik. 

Han flyktet til Bangladesh sammen med familien sin for tre år siden. Sammen med rundt 860.000 andre rohingyaer bor han nå i verdens største flyktningleir på kun 26 kvadratkilometer. 

De forferdelige forholdene i flyktningleirene forverrer helsen deres – fysisk og psykisk. Helsebehovene er store og tilgang til spesialisert helsehjelp er svært begrenset. 

Det er også koronautbrudd i leiren, et sted hvor det å holde avstand er umulig, og hvor det ikke er nok tilgang på vann og såpe. 

Glemt krise 2019: De uønskede menneskene i verdens største flyktningleir

Artikkelen fortsetter under bildet

–  Jeg måtte flykte fra Myanmar. De brant ned huset mitt og mange ble drept eller utsatt for tortur. Kvinnene ble trakassert og situasjonen var ekstrem utrygg, forteller Abu Siddik. Her sammen med sønnen sin
Rashid Ulla som fikk helsehjelp av Leger Uten Grenser mot sårskader. Foto: Hasnat Sohan/ Leger Uten Grenser

 

Hvem er rohingyaene?

Rohingyaene er en muslimsk minoritet og et av de mest forfulgte folkeslagene i verden. De aller fleste er statsløse og levde i Myanmar med svært begrenset tilgang til helsehjelp og andre grunnleggende tjenester. 

I august 2017 utførte det myanmarske militæret en rekke angrep i Rakhine-delstaten i Myanmar.

De fleste måtte flykte fra alt de eide. Mange er sterkt traumatisert over det de har sett og opplevd. 

Nå bor de i overfylte leirer uten tilgang på nok rent vann, husly, medisinsk- og psykisk helsehjelp. De er avhengig av humanitærhjelp for å overleve. 

De har heller ikke flyktningstatus i Bangladesh og mangler derfor rettigheter. 

Rohingyaene kan ikke jobbe og har ikke krav på utdanning. De kan ikke bevege seg fritt og har begrenset tilgang til grunnleggende tjenester. 

Artikkelen fortsetter under bildet 

Abdul Mannam (15) ser utover den enorme leiren med hus tett i tett. Han får sammen med sine tvillingbrødre mentalhelsehjelp av Leger Uten Grenser mot psykose.
Psykose er en alvorlig mental lidelse som noen ganger krever livslang behandling. Traumene mange har opplevd på flukt fører til at behovet for mentalhelsehjelp i leiren er stort. Foto: Anthony Kwan

 

Hva er situasjonen i Bangladesh tre år etter? 

Det er ikke mye som har skjedd på tre år. Det er lite håp om en positiv forandring for menneskene, og å kunne reise trygt tilbake til Rakhine-delstaten i Myanmar eller noen andre steder vil ikke skje i nærmeste fremtid.

De må fortsette å bo i provisoriske hjem av plast og bambus. Tett i tett. Livet er fremdeles satt på vent.

– Tenk deg at landet du ble født i ikke vil ha noe med deg å gjøre. Ikke vil gi deg papirer på hvem du er. Du får ikke gå på skole, du får ikke behandling når du er syk, du får ikke jobb. Tenk deg at det var sånn for dine foreldre, og kanskje også deres foreldre. At det trolig også blir sånn for dine barn. Tenk deg så at du blir jaget ut av landet ditt, torturert og voldtatt på veien. Kanskje noen du er glad i ble drept. Du kommer til et nytt land, der du blir bosatt sammen med hundretusener andre i samme situasjon som deg. Dere har fortsatt ingen papirer som sikrer dere noen rettigheter, og nå bor dere oppå hverandre - over, under, ved siden av. Dermed er det umulig å holde det helt rent, og dere smitter hverandre med sykdommer. Fremtiden er like dyster, men nå er også nåtiden preget av nye usikkerheter: Hvor skal vi få tak i rent vann? Mat? Penger? fortalte Puneet Kaur, som er lege og jobbet i leiren for tre år siden.

Artikkelen fortsetter under denne videoen av lege Puneet som arbeidet i leiren for tre år siden

 

– Da jeg jobbet i Bangladesh, ble jeg også overveldet av hvor mange av våre pasienter som hadde fysiske skader etter volden og torturen de var blitt utsatt for. Selv hos pasienter som kom for å få hjelp med lungebetennelse eller et utslett, kunne vi se tydelige merker etter grov vold når vi undersøkte pasientene.

Da var situasjonen en akutt krise og det var flere organisasjoner til stede. I likhet med andre akutte kriser vil det uten endring gå over til å bli en kronisk glemt krise. 

Riktignok er det mer orden i leirene nå, med bedre veier og flere latriner og vannposter, men fortsatt er tilgangen ekstremt begrenset, og det er fortsatt store humanitære behov som ikke blir dekket.

Behovet for mentalhelsehjelp er stort. Både på grunn av det de har sett eller opplevd under flukten tre år tilbake, og det å skulle bo under så dårlige forhold på ubestemt tid.

Mangelen på en løsning i sikte gjør situasjonen håpløs for mange. Hvor skal de dra og hvor kan de leve livene sine normalt og med rettigheter? 

Artikkelen fortsetter under bildet 

Leger Uten Grenser jobber med svangerskapshelse og assisterer ved tusenvis av fødsler hvert år. Her ser du Morizan med hennes da nyfødte tvillinger som kom litt for tidlig. 
Foto: Vincenzo Livier

 

Katastrofalt om korona-pandemien sprer seg i leirene

I mai i år ble det påvist korona i leiren og dette førte til umiddelbar mistillit til helsesystemet. Rykter og feilinformasjon spredde seg i rekordfart og frykt hindrer mange i å oppsøke helsehjelp. 

– Jeg hadde nettopp født og testet positivt for korona. Jeg og barnet mitt ble flyttet til isolasjonsavdelingen hvor vi tilbragte 12 dager. Jeg var redd fordi folk har sagt at du dør hvis du får viruset. Legene og sykepleierne beroliget meg og sjekket på meg daglig. De var ikke redde for meg og jeg følte meg ikke stigmatisert, forteller Jobaida. 

Leger Uten Grenser har behandlet flere pasienter mot korona-viruset og jobber mye med helseinformasjonsarbeid for å sørge for å avlive noen av ryktene og mytene rundt viruset. Slik at de som trenger helsehjelp får det. Vi har også måtte gjøre om prosjektene våre, og satt i gang flere tiltak for å beskytte både pasiener og helsearbeidere. 

Les mer: Fem store utfordringer for korona-responsen i verdens største flyktningleir 

Artikkelen fortsetter under bildet

Soyud Hussain er i syttiårene og har bodd i leiren i Bangladesh i årevis sammen med familien sin. Han forteller om vold, trakassering og diskriminering i Myanmar og at sønnen ble kidnappet og drept.
Han sier likevel han ville reist tilbake til Rakhine-delstaten hvis han fikk borett og lov til å bevege seg fritt. Foto: Dalila Mahdawi / Leger Uten Grenser

 

Vi må ikke glemme rohingyaene  

25. august er en dag som alltid vil minne oss på hva rohingyane ble utsatt for i Myanmar sommeren 2017. Vi må heller ikke glemme at de har blitt utsatt for vold, forfølgelse, diskriminering og nektet grunnleggende rettigheter i flere tiår. 

–  Jeg har bodd i leiren i fire år med familien min. Jeg hadde to sønner – den ene ble kidnappet og drept i Myanmar for to år siden. Den andre sønnen min bor her sammen med meg. Vi fikk ikke lov å be i Myanmar. Det å skulle reise tilbake til Myanmar virker vanskelig. Andre kan bevege seg fritt der, men ikke vi. Hvis vi hadde fått eiendomsrett og kunne bevege oss fritt hadde vi reist tilbake, ellers vil vi bli her. Her kan vi be. I Myanmar tok de koranen vår og tråkket på den. Hvis vi var på handletur trakasserte de oss, spurte oss hvor vi var fra og stjal pengene våre. En gang ble jeg stanset av noen soldater som tvang meg til å bære tingene deres. Det var så tungt at jeg falt. Da sparket de meg. De sparket meg så tennene mine falt ut. Huset mitt som jeg hadde bygd av bambus tvang de meg til å betale skatt for og de tok all avlingen min. Jeg kunne heller ikke få behandling for tennene mine, så derfor dro jeg hit. Nå har jeg fått behandling, fortalte Soyud Hussain aom er i syttiårene og har bodd i leiren i Bangladesh i årevis sammen med familien sin

Rohingyaene som fremdeles er igjen i Rakhine-delstaten i Myanmar fortsetter å bli utsatt for diskriminering og segregering. Tilgang på helsehjelp er svært begrenset fordi de ikke kan bevege seg fritt. 
Også i Malaysia lever mange rohingya-flyktninger. Det å skaffe seg arbeid er svært vanskelig, og dermed har de ikke råd til helsehjelp. Og selv om de hadde hatt penger, er det mange som ikke tør å oppsøke helsehjelp i frykt for å bli rapportert inn til migrasjonsmyndighetene. 

I løpet av de siste månedene har flere båter med hundrevis av rohingya-flyktninger forsøkt å komme seg inn i land i Sørøst-Asia. De flykter i desperasjon fra de overbefolkede leirene i Bangladesh, men ingen land ønsker dem velkomne. De skylder på covid-19. Det betyr at menneskene blir overlatt til seg selv på havet i ukevis, uten nok vann og mat. Mange blir også utsatt for vold. 

Les mer: Rohingya-flyktninger ble sultet og forlatt på havet

– Rohingayene er nå enda mer sårbare på grunn av den pågående korona-pandemien. De er statsløse, de mangler flyktningstatus – og det er ingen langsiktig plan eller løsning i sikte. Det gjør fremtiden deres enda mer usikker i tiden som kommer. I en tid hvor mange rundt om i verden nå føler på reiserestriksjoner, det å sette livet på vent og at det å finne levebrød er utfordrende – er det viktig å huske på at dette har vært livet for rohingyaene i generasjoner, sier Alan Pereira, som er landansvarlig for Leger Uten Grenser i Bangladesh. 

Artikkelen fortsetter under bildet 

Leger Uten Grenser har jobbet med rohingya-flyktningene i flere tiår. I dag driver vi ti sykehus og helsesentre i Bangladesh og på bildet ser du Rahmad (35) som fikk behandling av oss
for noen år siden. Vi jobber også med å gi helsehjelp til rohingayene i Myanmar og i Malaysia. Foto: Patrick Rohr

 

Dette gjør Leger Uten Grenser i flyktningleirene i Bangladesh: 

Leger Uten Grenser har jobbet med rohingya-flyktningene i Bangladesh siden 1985, men trappet opp arbeidet betraktelige etter den store flyktningstrømmen i 2017. I dag har vi ti sykehus og helsesentre i Cox’s Bazar. Her gir vi omfattende helsehjelp på en rekke områder. Mentalhelsehjelp, akutt helsehjelp og intensivpleie, barn- og svangerskapshelse, seksualhelse og familieplanlegging.

Kan du støtte vårt arbeid? Bli fast giver eller gi en enkeltgave.

Vi behandler også pasienter mot kroniske sykdommer og vi behandler ofre for seksualisert vold. I løpet av de første seks månedene av 2020 utførte vi nesten 173.000 pasientkonsultasjoner og hadde rundt 9100 pasienter innlagt. Vi assisterte ved flere enn 2000 fødsler og vi ga rundt 14.000 individuelle mentalhelsekonsultasjoner.  

Leger Uten Grenser er også en del av covid-19-responsen og utfører helseinformasjonsarbeid. Vi gir opplæring til helsearbeidere og vi har satt opp isolasjonsenheter på alle våre sykehus og helsesentre. Vi har også dedikerte behandlingsentre.
 

 
STØTT OSS
Bli fast giver
Med private gaver kan vi hjelpe dem som trenger det mest, uavhengig av politikk og myndigheter.
ENGASJER DEG
Få nyhetsbrev
Få en dypere innsikt i vårt arbeid.

⇑  Til toppen