Foto: Lys Arango/Leger Uten Grenser
Hjem > Nyheter > – Drømmen min er å finne et sted der vi kan slå oss til ro for alltid
Nyheter

– Drømmen min er å finne et sted der vi kan slå oss til ro for alltid

14.10.2021 | Oppdatert 19.10.2021
        

Den sentralafrikanske republikk har i mange år stått på Leger Uten Grensers liste over glemte kriser. En fjerdedel av innbyggerne i landet er tvunget på flukt og halvparten av befolkningen har behov for humanitær hjelp for å overleve. Landet har vært preget av vold og konflikt i nesten 20 år.  

I Bambari, en by sentralt i landet, bor nå mange mennesker i og ved en moské etter at de ble tvunget til å flykte fra Elevage-leiren for internt fordrevne i juni. Leiren ble brent ned av væpnede grupper.

Her kan du lese historiene til noen av disse menneskene, som i mange år har levd i det som ofte kalles verdens mest glemte humanitære krise.  

Youmousa Aguida (55) 

De siste syv årene har 55 år gamle Youmousa Aguida og familien hans flyktet fra hjemmene sine fire ganger på grunn av kamper mellom væpnede grupper. I 2016 kom de til byen Bambari. Her slo deg seg til ro i en leir for internt fordrevne, også kjent som Elevage-leiren.  

Youmousa trodde at familien endelig hadde funnet et trygt sted å bo. Men etter en relativt fredelig periode ble landet rammet av en ny voldsbølge i slutten av 2020. Kamper brøt ut i Bambari og de 8500 menneskene som bodde i Elevage-leiren ble tvunget til å dra fra leiren. Alle bygningene, inkludert moskeene, butikkene og Leger Uten Grensers helsesenter i leiren, ble brent ned.   

Den siste voldsbølgen ble for mye for moren til Youmousa.  

– Hun klarte ikke å takle at vi igjen måtte reise fra hjemmet vårt. Etter at vi ble kastet ut av Elevage-leiren, nektet hun å spise, hun sov ingenting og snakket nesten ingenting. Hun døde forrige uke og vi gravla henne på gravlunden ved moskeen, selv om det er langt unna hjembyen hennes, forteller Youmousa.  

I likhet med de fleste andre som måtte flykte fra Elevage-leiren, bor nå Youmousa og familien ved en moské i Bambari. Leveforholdene ved moskeen er svært krevende. Mange mennesker må dele på veldig små rom, mens andre sover ute i midlertidige telt. Regnsesongen gjør nå leveforholdene enda mer krevende.  

Til venstre: Youmousa Aguida (55). Til høyre: Abdolay Youmousa (7), én av barna til Youmousa. Foto: Lys Arango/Leger Uten Grenser

 

Yougouda Bangagui (73) 

73 år gamle Yougouda Bangagui var også blant dem som måtte flykte fra Elevage-leiren og som nå bor utenfor moskeen i Bambari i et midlertidig telt.  

– Når en storm treffer kommer vannet inn fra alle kanter. Presenningen er gammel og har hull i seg. Det er bare gjørme på bakken, så innsidene av teltene blir bare et stort rot. Det vanskeligste for meg er at jeg føler meg så ubrukelig, fordi vi er fullstendig avhengige av humanitær hjelp, forteller 73 år gamle Yougouda Bangagui.  

– Jeg skulle ønske vi kunne dra tilbake til området vi reiste fra i Elevage, men hvis myndighetene ser deg, arresterer de deg. Jeg ber hver dag om at de skal ta oss med vekk herfra til et sted der vi kan leve fredfullt, avslutter Yougouda.  

Yougouda Bangbagui (73) ligger i teltet sitt ved den sentrale moskeen i Bambari. Foto: Lys Arango/Leger Uten Grenser

 

Hawa Oukourou (40) og Rebeau Bouda (51) 

Mange av menneskene som nå bor ved moskeen i Bambari føler seg heller ikke trygge. 40 år gamle Hawa Oukourou og mannen hennes har ikke dratt fra moskéen siden de kom dit. Hawa forteller at de er redde for å bli arrestert siden de ikke har identitetskort. Noen ganger sender de barna for å hente ved og mat, men hun er veldig bekymret for de åtte døtrene deres.  

– Når vi drar fra moskeen er jeg redd for at noe skal skje med dem, at de kanskje ikke kommer tilbake, eller at noen stjeler dem fra meg, forteller Hawa.  

To av døtrene til Hawa og Rebeau. Til venstre: Amina Rebeau (8). Til Høyre: Ramata Rebeau (5). Foto: Lys Arango/Leger Uten Grenser

 

Mannen hennes, Rebeau, forteller at han nesten ikke klarer å sove fordi han bekymrer seg så mye. Han har dårlig samvittighet for at han ikke kan brødfø og beskytte familien sin. 

– Drømmen min er å finne et sted der vi kan slå oss til ro for alltid, der ingen kan kaste oss ut. Jeg skulle gjerne ha snakket med de væpnede gruppene og spurt dem: hva tjener dere på å skape så mye smerte? 

Til venstre: Hawa Oukourou (40). Til høyre: Rebeau Bouda (51). Foto: Lys Arango/Leger Uten Grenser

 

Sallet Abdoulay (17) 

I midten av august da 17 år gamle Sallet Abdoulay var på vei hjem, ble han stoppet av en væpnet mann på motorsykkel. Mannen stoppet og skjøt mot han. Sallet ble liggende og blø på bakken.  

En venn av Sallet klarte å få han med til et sykehus Leger Uten Grenser støtter i Bambari. Legene fikk fjernet kulene fra magen hans og fikk stabilisert han. Men skaden han hadde blitt påført i ryggraden var så alvorlig at vi ble nødt til å transportere han med fly til hovedstaden Bangui. Der kunne han få spesialisert helsehjelp.  

Sallet (17) i flyet på vei til hovedstaden Bangui for å få spesialisert helsehjelp. Faren til Sallet var med sønnen hele veien. Foto: Lys Arango/Leger Uten Grenser

 

Faren til Sallet ble med sønnen på sykehuset og våket over han dag og natt. Han holdt også på å miste livet en gang og tilbrakte tre måneder på det samme sykehuset i Bambari. Machete-arrene på kroppen hans forteller en historie om mange år med lidelse.  

Bestevennen til Sallet gråt da vi måtte ta med Sallet med fly til hovedstaden for å gi han hjelpen han trengte. Sallet var på sykehuset i én og en halv uke, og i hele denne perioden sov bestevennen utenfor sykehuset for å være der for Sallet hvis han trengte han. Foto: Lys Arango/Leger Uten Grenser

 

Idrissa (10) og Amadou (12) 

Den pågående konflikten i landet har også ført med seg mange usynlige arr, spesielt blant barn. Unge gutter sprader rundt i gatene i Bambari og selger kolanøtter for å tjene litt penger. De fleste er fra Lima, en landsby i nærheten av Bambari, som ble angrepet av en væpnet gruppe i 2014. Barna har alle mistet én eller begge foreldrene sine.  

Ti år gamle Idrissa bor sammen med moren og lillebroren sin i sentrum av byen.  

– Da faren min ble drept ble moren min veldig lei seg. Hun gråter hver dag, hun gjør ikke noe annet. Så da er det min tur til å gå ut og skaffe arbeid, forteller han.  

– Jeg går rundt hver dag, fra syv på morgenen til syv på kvelden og selger kolanøtter. Frem til i fjor gikk jeg på skole, men skolen er stengt nå. Alle lærerne har dratt fra Bambari på grunn av konflikten og det gjør meg trist. Jeg vet at hvis jeg ikke lærer, så vil jeg ikke bli en bra mann, avslutter han.  

Mange av barna har vært vitne til mye vold til tross for sin unge alder. De står også overfor en risiko for å bli rekruttert av væpnede menn når de går alene rundt i gatene. Men de har likevel ikke gitt opp håpet om en bedre fremtid: 

– Drømmen min er å bli president i Den sentralafrikanske republikk, forteller 12 år gamle Amadou. 

– Jeg hadde gitt penger til de fattige så de kunne leve av noe annet enn våpen, avslutter han.  

Til venstre: Amadou Ibrahim (12). Til høyre: Iddrisa Adraman (10). Foto: Lys Arango/Leger Uten Grenser

 

Leger Uten Grenser i Den sentralafrikanske republikk 

Leger Uten Grenser har jobbet i landet siden 1997. Det er også et av landene vi har de mest omfattende prosjekter våre i. Vi driver med alt fra grunnleggende helsehjelp og vaksinering til akutt kirurgi, og jobber nesten over hele landet. I 2020 utførte vi rundt 766.000 pasientkonsultasjoner og assisterte ved 19.500 fødsler. Vi har også bidratt i korona-responsen i landet og rykker ut under sykdomsutbrudd. 

Les mer om vårt arbeid i landet her.

Leger Uten Grenser jobber etter de humanitære prinsippene: uavhengighet, nøytralitet og upartiskhet. Fordi alle liv er like mye verdt.

Mer i denne seksjonen  
Pasienthistorier
Land
Helseutfordringer
Flyktninger
Sykdommer
Foto: Lys Arango/Leger Uten Grenser
Hjem > Nyheter > – Drømmen min er å finne et sted der vi kan slå oss til ro for alltid
Nyheter

– Drømmen min er å finne et sted der vi kan slå oss til ro for alltid

14.10.2021 | Oppdatert 19.10.2021
        

Den sentralafrikanske republikk har i mange år stått på Leger Uten Grensers liste over glemte kriser. En fjerdedel av innbyggerne i landet er tvunget på flukt og halvparten av befolkningen har behov for humanitær hjelp for å overleve. Landet har vært preget av vold og konflikt i nesten 20 år.  

I Bambari, en by sentralt i landet, bor nå mange mennesker i og ved en moské etter at de ble tvunget til å flykte fra Elevage-leiren for internt fordrevne i juni. Leiren ble brent ned av væpnede grupper.

Her kan du lese historiene til noen av disse menneskene, som i mange år har levd i det som ofte kalles verdens mest glemte humanitære krise.  

Youmousa Aguida (55) 

De siste syv årene har 55 år gamle Youmousa Aguida og familien hans flyktet fra hjemmene sine fire ganger på grunn av kamper mellom væpnede grupper. I 2016 kom de til byen Bambari. Her slo deg seg til ro i en leir for internt fordrevne, også kjent som Elevage-leiren.  

Youmousa trodde at familien endelig hadde funnet et trygt sted å bo. Men etter en relativt fredelig periode ble landet rammet av en ny voldsbølge i slutten av 2020. Kamper brøt ut i Bambari og de 8500 menneskene som bodde i Elevage-leiren ble tvunget til å dra fra leiren. Alle bygningene, inkludert moskeene, butikkene og Leger Uten Grensers helsesenter i leiren, ble brent ned.   

Den siste voldsbølgen ble for mye for moren til Youmousa.  

– Hun klarte ikke å takle at vi igjen måtte reise fra hjemmet vårt. Etter at vi ble kastet ut av Elevage-leiren, nektet hun å spise, hun sov ingenting og snakket nesten ingenting. Hun døde forrige uke og vi gravla henne på gravlunden ved moskeen, selv om det er langt unna hjembyen hennes, forteller Youmousa.  

I likhet med de fleste andre som måtte flykte fra Elevage-leiren, bor nå Youmousa og familien ved en moské i Bambari. Leveforholdene ved moskeen er svært krevende. Mange mennesker må dele på veldig små rom, mens andre sover ute i midlertidige telt. Regnsesongen gjør nå leveforholdene enda mer krevende.  

Til venstre: Youmousa Aguida (55). Til høyre: Abdolay Youmousa (7), én av barna til Youmousa. Foto: Lys Arango/Leger Uten Grenser

 

Yougouda Bangagui (73) 

73 år gamle Yougouda Bangagui var også blant dem som måtte flykte fra Elevage-leiren og som nå bor utenfor moskeen i Bambari i et midlertidig telt.  

– Når en storm treffer kommer vannet inn fra alle kanter. Presenningen er gammel og har hull i seg. Det er bare gjørme på bakken, så innsidene av teltene blir bare et stort rot. Det vanskeligste for meg er at jeg føler meg så ubrukelig, fordi vi er fullstendig avhengige av humanitær hjelp, forteller 73 år gamle Yougouda Bangagui.  

– Jeg skulle ønske vi kunne dra tilbake til området vi reiste fra i Elevage, men hvis myndighetene ser deg, arresterer de deg. Jeg ber hver dag om at de skal ta oss med vekk herfra til et sted der vi kan leve fredfullt, avslutter Yougouda.  

Yougouda Bangbagui (73) ligger i teltet sitt ved den sentrale moskeen i Bambari. Foto: Lys Arango/Leger Uten Grenser

 

Hawa Oukourou (40) og Rebeau Bouda (51) 

Mange av menneskene som nå bor ved moskeen i Bambari føler seg heller ikke trygge. 40 år gamle Hawa Oukourou og mannen hennes har ikke dratt fra moskéen siden de kom dit. Hawa forteller at de er redde for å bli arrestert siden de ikke har identitetskort. Noen ganger sender de barna for å hente ved og mat, men hun er veldig bekymret for de åtte døtrene deres.  

– Når vi drar fra moskeen er jeg redd for at noe skal skje med dem, at de kanskje ikke kommer tilbake, eller at noen stjeler dem fra meg, forteller Hawa.  

To av døtrene til Hawa og Rebeau. Til venstre: Amina Rebeau (8). Til Høyre: Ramata Rebeau (5). Foto: Lys Arango/Leger Uten Grenser

 

Mannen hennes, Rebeau, forteller at han nesten ikke klarer å sove fordi han bekymrer seg så mye. Han har dårlig samvittighet for at han ikke kan brødfø og beskytte familien sin. 

– Drømmen min er å finne et sted der vi kan slå oss til ro for alltid, der ingen kan kaste oss ut. Jeg skulle gjerne ha snakket med de væpnede gruppene og spurt dem: hva tjener dere på å skape så mye smerte? 

Til venstre: Hawa Oukourou (40). Til høyre: Rebeau Bouda (51). Foto: Lys Arango/Leger Uten Grenser

 

Sallet Abdoulay (17) 

I midten av august da 17 år gamle Sallet Abdoulay var på vei hjem, ble han stoppet av en væpnet mann på motorsykkel. Mannen stoppet og skjøt mot han. Sallet ble liggende og blø på bakken.  

En venn av Sallet klarte å få han med til et sykehus Leger Uten Grenser støtter i Bambari. Legene fikk fjernet kulene fra magen hans og fikk stabilisert han. Men skaden han hadde blitt påført i ryggraden var så alvorlig at vi ble nødt til å transportere han med fly til hovedstaden Bangui. Der kunne han få spesialisert helsehjelp.  

Sallet (17) i flyet på vei til hovedstaden Bangui for å få spesialisert helsehjelp. Faren til Sallet var med sønnen hele veien. Foto: Lys Arango/Leger Uten Grenser

 

Faren til Sallet ble med sønnen på sykehuset og våket over han dag og natt. Han holdt også på å miste livet en gang og tilbrakte tre måneder på det samme sykehuset i Bambari. Machete-arrene på kroppen hans forteller en historie om mange år med lidelse.  

Bestevennen til Sallet gråt da vi måtte ta med Sallet med fly til hovedstaden for å gi han hjelpen han trengte. Sallet var på sykehuset i én og en halv uke, og i hele denne perioden sov bestevennen utenfor sykehuset for å være der for Sallet hvis han trengte han. Foto: Lys Arango/Leger Uten Grenser

 

Idrissa (10) og Amadou (12) 

Den pågående konflikten i landet har også ført med seg mange usynlige arr, spesielt blant barn. Unge gutter sprader rundt i gatene i Bambari og selger kolanøtter for å tjene litt penger. De fleste er fra Lima, en landsby i nærheten av Bambari, som ble angrepet av en væpnet gruppe i 2014. Barna har alle mistet én eller begge foreldrene sine.  

Ti år gamle Idrissa bor sammen med moren og lillebroren sin i sentrum av byen.  

– Da faren min ble drept ble moren min veldig lei seg. Hun gråter hver dag, hun gjør ikke noe annet. Så da er det min tur til å gå ut og skaffe arbeid, forteller han.  

– Jeg går rundt hver dag, fra syv på morgenen til syv på kvelden og selger kolanøtter. Frem til i fjor gikk jeg på skole, men skolen er stengt nå. Alle lærerne har dratt fra Bambari på grunn av konflikten og det gjør meg trist. Jeg vet at hvis jeg ikke lærer, så vil jeg ikke bli en bra mann, avslutter han.  

Mange av barna har vært vitne til mye vold til tross for sin unge alder. De står også overfor en risiko for å bli rekruttert av væpnede menn når de går alene rundt i gatene. Men de har likevel ikke gitt opp håpet om en bedre fremtid: 

– Drømmen min er å bli president i Den sentralafrikanske republikk, forteller 12 år gamle Amadou. 

– Jeg hadde gitt penger til de fattige så de kunne leve av noe annet enn våpen, avslutter han.  

Til venstre: Amadou Ibrahim (12). Til høyre: Iddrisa Adraman (10). Foto: Lys Arango/Leger Uten Grenser

 

Leger Uten Grenser i Den sentralafrikanske republikk 

Leger Uten Grenser har jobbet i landet siden 1997. Det er også et av landene vi har de mest omfattende prosjekter våre i. Vi driver med alt fra grunnleggende helsehjelp og vaksinering til akutt kirurgi, og jobber nesten over hele landet. I 2020 utførte vi rundt 766.000 pasientkonsultasjoner og assisterte ved 19.500 fødsler. Vi har også bidratt i korona-responsen i landet og rykker ut under sykdomsutbrudd. 

Les mer om vårt arbeid i landet her.

Leger Uten Grenser jobber etter de humanitære prinsippene: uavhengighet, nøytralitet og upartiskhet. Fordi alle liv er like mye verdt.

 
STØTT OSS
Bli fast giver
Med private gaver kan vi hjelpe dem som trenger det mest, uavhengig av politikk og myndigheter.
ENGASJER DEG
Få nyhetsbrev
Få en dypere innsikt i vårt arbeid.

⇑  Til toppen