Aurelie Baumel/MSF
Hjem > Nyheter > Havet eneste vei ut fra Libya
Nyheter

Havet eneste vei ut fra Libya

15.01.2020 | Oppdatert 16.01.2020
        

Like før jul reddet vår redningsbåt Ocean Viking 112 mennesker fra en gummibåt 32 nautiske mil utenfor den libyske kysten. 21 av dem hadde overlevd et dødelig flyangrep på Tajoura interneringssenter fem måneder tidligere. Historiene de fortalte er de samme vi har hørt i flere år fra de vi redder: De lever i limbo, fanget i en endeløs syklus av vold og utnyttelse fra menneskesmuglerne, samtidig som Libya selv er et land i krig. 

Her er historiene deres – om tiden i Libya og den livsfarlige flukten over Middelhavet – fortalt av Natasha Lewer, feltarbeider i Leger Uten Grenser:

Det var i timen før daggry 20. desember - den mørkeste timen på den mørkeste tiden av året – at vårt mannskap så en lys stripe i horisonten av det svarte havet. Den hvite gummibåten hadde 112 mennesker om bord, det hadde gått hull i tuppen av båten og menneskene hadde panikk. Hvis vår redningsbåt hadde kommet frem bare en halvtime senere, ville det ha vært for sent. I det himmelen lysnet, gjennomførte vi redningsaksjonen ved å ta 12 mennesker om gangen over i vår mer solide gummibåt for å frakte dem trygt til Ocean Viking. De første som ble evakuert var som alltid kvinnene og barna, babyene var knapt synlige i de store redningsvestene vi deler ut. Sist om bord var en gruppe unge somaliske menn som smilte av lettelse da de endelig satte sine nakne føtter på vårt dekk.  

Mer enn halvparten av menneskene vi reddet den morgenen kom fra Somalia, flere av dem familier som flyktet sammen. Etter å ha fått tørt tøy, mat og noen timer hvile, samlet de seg i containeren som psykologen vår bruker som samtalerom. 

Vitnesbyrdene

Artikkelen fortsetter under bildet

Arkivbilde okt 2019: Her ser du innsiden av et interneringssenter i i en by mellom Zintan og Yefren hvor rundt 500 mennesker er sperret inne. 
Foto:  Aurelie Baumel/Leger Uten Grenser

 

– Vi møttes i Libya. Vi var alle sammen i Tajoura, sier Hassan, en ung mann med et bredt, hjerteformet ansikt. Tajoura er et av Libyas offisielle interneringssentre, hvor mennesker blir holdt vilkårlig fanget på ubestemt tid uten lov eller dom. – Jeg er ikke en kriminell, men jeg satt i fengsel i Libya i tre år, sier Hassan. 

Han forteller om umenneskelige forhold hvor han ble tvunget til å utføre tvangsarbeid og regelmessig ble straffet av vaktene, som han omtaler som ”politi”.– Det var ikke sollys i Tajoura. Det var kvinner med små babyer. Vi ble holdt i lukkede hangarer, menn og kvinner atskilt. Vi ble tatt ut på jobb hele dagen og returnerte til hangaren ved midnatt for deretter å bli straffet uten at vi visste hvorfor. Kvinner ble ført bort av politiet, slått og voldtatt, sier Hassan. 

En av de unge kvinnene som sitter ved siden av Hassan i rød jakke og med en liten baby på fanget, nikker på hodet i stille bekreftelse. 
– De respekterer ikke kvinner, de respekterer ikke babyer, de respekterer ingen. Hvis du prøver å flykte, skyter de deg, sier Hassan.

Trygve er feltarbeider og jobbet på redningsbåten Ocean Viking høsten 2019. I filmen nedenfor forteller han om de sterke møtene med menneskene ombord.

I begynnelsen av april 2019 brøt det ut konflikt mellom styrkene til Khalifa Haftars Libyan National Army (LNA) og Government of National Accord (GNA). I juli beveget frontlinjen seg nær Tajoura, sørøst for Tripoli, og begge sider av konflikten utførte stadig flere luftangrep både med fly og droner, også i tettbygde områder.

Interneringssenter bombet

Artikkelen fortsetter under bildet

Store ødeleggelser etter luftangrepet som rammet Tajoura-sentret øst i Tripoli onsdag 3.juli 2019. Mange mennesker mistet livet. Foto:(AP Photo/Hazem Ahmed)

 

Tajoura interneringssenter, som ligger i nærheten av et militært depot, ble første gang rammet av bomber natt til 7. mai og FNs flyktningbyrå (UNHCR) ba om at interneringssenteret måtte evakueres. Til tross for dette ble ingenting gjort, og 600 menn, kvinner og barn var fortsatt fastlåst i Tajoura interneringssenter da det ble rammet av to flyangrep natt til 2. juli i fjor. Minst 50 mennesker ble umiddelbart drept. Det var det dødeligste angrepet på sivile siden konflikten startet. 

– Det første flyangrepet var i nærheten av hangaren der jeg var. Da det skjedde, ble dørene lukket og det var helt mørkt. Ingen kom for å åpne dørene, ingen kom for å hjelpe oss, forteller Faduma, den unge kvinnen i den røde jakken. Det brøt ut panikk og Faduma sier at en rekke mennesker brøt ut av hangaren og prøvde å rømme, men ble stoppet av vaktene. 

– Folk prøvde å flykte. Da løp politimennene etter dem og tok dem tilbake til en hangar hvor de igjen ble innelåst. Det var i akkurat den hangaren den andre bomben slo til. Du kunne ikke se noen mennesker etterpå, bare steiner og blod.
Ifølge offisielle rapporter var ofrene for flyangrepet som traff hangaren hovedsakelig menn, men også Faduma ble såret, og ble sammen med sin mann, Bilan, brakt til sykehus. En annen kvinne som var gravid med tvillinger forteller hvordan hun nesten mistet barna hun bar i sjokket over å finne liket til mannen sin inne i hangaren.  – Det var folk som mistet forstanden etter at flyangrepet skjedde, sier Faduma. 

Leger Uten Grensers team i Libya som ga psykologisk førstehjelp i dagene etter bombingen, bekrefter disser historiene. Mange av de overlevende ble alvorlig traumatiserte.

Artikkelen fortsetter under bildet

Arkivbilde: Her fra hovedstaten Tripoli, hvor det i mai 2019 var harde kamper om å overta hovedflyplassen i byen. Foto: André Liohn

 

– Dobbelt så mange døde. 

Ifølge FNs migrasjonsbyrå (IOM) er det offisielle tallet på omkomne 53, men de overlevende av angrepet som ble reddet av Ocean Viking sier at antall dødsfall var nesten dobbelt så mange den dagen.
– Mange døde i Tajoura, i den hangaren var det mer enn 100 mennesker og jeg kjente dem alle, sier Hassan.

Etter å ha blitt utskrevet fra sykehuset ble både Faduma og Bilan overført til FNs allerede overfylte transittsenter i Tripoli, hvor sårbare mennesker venter på å bli evakuert ut av landet. Andre overlevende forteller at de prøvde å ta seg til dette transittsenteret på egen hånd, men at de ble hindret i å komme seg dit.  
– Mange av dem var mennesker uten far, ingen mor, ingen familie, ingenting - som bodde i interneringssenteret, eller fengslet som det egentlig er. UNHCR avviste dem. De sa at vi ikke kom noen vei, sier Bilan.Ifølge denne gruppen fikk bare 45 av de overlevende fra dette flyangrepet opphold i FNs transittsenter. Alle de andre måtte forlate Tajoura-senteret og greie seg selv på gata i Tripoli.  Faduma ble værende i transittsentret i fire måneder, men til slutt måtte hun også forlate det uten noen utsikt til å bli evakuert til et trygt land. Hassan beskriver hvor fortvilet de alle følte seg uten hjelp å få, ingen jobb; de visste ikke hvor de skulle gjøre av seg. Uten penger og papirer kan de ikke komme seg ut av Libya på egen hånd. 

Lett bytte for menneskehandlere 

Artikkelen fortsetter under bildet

Bak denne døren i Misrata bor det rundt 15 mennesker som må betale rundt 10 dinar hver måned. 
Mange flyktninger og migranter som bor i Libya bor under svært dårlige forhold og blir utsatt for vold, misbruk og menneskehandel i Libya. Foto: Aurelie Baumel

 

I løpet av de siste ni månedene, etter hvert som konflikten har eskalert, har stadig flere migranter og flyktninger blitt overlatt til seg selv i Libyas gater, hvor de er et lett bytte for kriminelle gjenger.  Menneskehandlere og milits tar dem til uoffisielle interneringssentre, hvor de igjen blir utsatt for fysisk vold, tvangsarbeid, utpressing og ofte solgt videre til større nettverk av menneskehandlere.

En håndfull libyske offisielle interneringssentre – inkludert Khoms, Karareen og Qasr Bin Gashir – er blitt lagt ned, mens mennesker som prøver å flykte havveien blir stoppet av den libyske kystvakten og returnert til Libya. Der blir de overlatt hjelpeløse uten assistanse, igjen sårbare for å bli bortført og unyttet. De fanges i en grusom spiral de ikke kan komme seg ut av på egen hånd. 

– Somaliere får store problemer i Libya, sier Mahad, en eldre mann i grønn skjorte. – Somaliske mennesker kan ikke gå fritt rundt i byen fordi de blir fanget av smuglere. Transittsentret til FN var et trygt sted, men hvem kan hjelpe dem utenfor? Etter å ha gått tom for alternative veier ut for å overleve, bestemmer mange seg for å prøve og krysse Middelhavet i en smuglerbåt, til tross for risikoen dette medfører. 
 

Dyr, livsfarlig reise

Artikkelen fortsetter under bildet

Arkivbilde: 27 January, 2018 reddet Leger Uten Grenser og SOS MEDITERRANEE 99 mennesker fra en synkende gummibåt i det sentrale Middelhavet.To mennesker mistet livet, og et 
ukjent antall mennesker er fremdeles savnet etter den forferdelige hendelsen. Foto: Laurin Schmid/SOS MEDITERRANEE

 

I 2019 druknet 753 mennesker – eller to personer hver dag – i det sentrale Middelhavet, ifølge IOM. Det gjør det til verdens dødeligste fluktrute. 
– Da vi forlot transittsenteret, dro vi rett til havet. Vi fant noen som kunne ta oss med i en båt. Vi betalte rundt 2000 dinarer [20 000 kroner] hver, sier Hassan. Å forlate Libya til sjøs viste seg å være svært vanskelig. Hassan forsøkte fire ganger, men hver gang ble båten hans stoppet av den libyske kystvakten og han ble tvunget tilbake til Libya, et land i krig. Den libyske kystvakten er finansiert og opplært av EU, en avtale også Norge støtter. Hassan sier mennesker til sjøs også blir stoppet direkte av menneskesmuglerne, som returnerer dem til Libya for deretter å selge dem videre til andre menneskehandlere.  – Smugleren vil komme og si: «Jeg trenger 10 personer. Plukk ut 10.» Foran deg vil han si: «Disse 10 er dine, ta dem. Det er en slavehandel».

Ofte stilte spørsmål om arbeidet vårt på Middelhavet

Var sikre på å dø

Støynivået på dekket på Ocean Viking er alltid høyt etter en redning, alle snakker i munnen på hverandre om hvor redde de var, om det umenneskelige de har opplevd i Libya. Samtidig er det noen som synger på arabisk til lyden av vestafrikanske trommeslag. De var alle sammen sikre på at de skulle dø der, i mørket på havet. Gleden over å være i live er øredøvende.
– Du vet at det har vært konflikt og krig i Somalia i årevis. Det er grunnen til at vi rømte fra Somalia – det var derfor vi lette etter en måte å komme oss til Europa på. Men det som møtte oss i Libya var langt verre enn noe vi opplevde i Somalia, sier Faduma. 

Artikkelen fortsetter under bildet

Et barn tegnet denne tegningen som beskriver en flukt over Middelhavet. Foto: Aurelie Baumel

 

Dette gjør Leger Uten Grenser på Middelhavet

Hun og hennes følgesvenner har overlevd en konflikt i sitt eget land, en vanskelig reise, internering i Libya, en dødelig flyangrep og en farlig seilas over Middelhavet. Til slutt, to dager etter at de ble reddet av Ocean Viking, tilbød Italia dem å komme trygt i havn. Menneskene om bord ser forventningsfulle og engstelige ut i det vi nærmer oss Taranto på Sicilia. Alle har blitt stille nå mens de klamrer seg til posen med de få eiendelene de har i livet. Idet de går ned landgangen, én etter én, får de umiddelbart stiftet et nummer til brystet i det de møtes av italienske tjenestemenn med ansiktsmasker og beskyttelsesdrakter.

De siste ukene har minst 1100 mennesker forsøkt å flykte fra Libya over Middelhavet. Av disse har 602, inkludert kvinner og barn, blitt stoppet og tvunget tilbake til Tripoli av den libyske kystvakten. Samtidig rapporterer Leger Uten Grensers team inne i Libya om økte kamphandlinger og bombarderinger. Med en stadig farligere situasjon for sivile i Libya, hvor mange flere mennesker vil se havet som eneste vei ut? 

Les mer om vårt arbeid i Liba

*Alle navn har blitt forandret


Leger Uten Grenser jobber etter de humanitære prinsippene: uavhengighet, nøytralitet og upartiskhet. Fordi alle liv er like mye verdt.

Mer i denne seksjonen  
Pasienthistorier
Feltblogg
Land
Helseutfordringer
Flyktninger
Krig og konflikt
Sykdommer
Aurelie Baumel/MSF
Hjem > Nyheter > Havet eneste vei ut fra Libya
Nyheter

Havet eneste vei ut fra Libya

15.01.2020 | Oppdatert 16.01.2020
        

Like før jul reddet vår redningsbåt Ocean Viking 112 mennesker fra en gummibåt 32 nautiske mil utenfor den libyske kysten. 21 av dem hadde overlevd et dødelig flyangrep på Tajoura interneringssenter fem måneder tidligere. Historiene de fortalte er de samme vi har hørt i flere år fra de vi redder: De lever i limbo, fanget i en endeløs syklus av vold og utnyttelse fra menneskesmuglerne, samtidig som Libya selv er et land i krig. 

Her er historiene deres – om tiden i Libya og den livsfarlige flukten over Middelhavet – fortalt av Natasha Lewer, feltarbeider i Leger Uten Grenser:

Det var i timen før daggry 20. desember - den mørkeste timen på den mørkeste tiden av året – at vårt mannskap så en lys stripe i horisonten av det svarte havet. Den hvite gummibåten hadde 112 mennesker om bord, det hadde gått hull i tuppen av båten og menneskene hadde panikk. Hvis vår redningsbåt hadde kommet frem bare en halvtime senere, ville det ha vært for sent. I det himmelen lysnet, gjennomførte vi redningsaksjonen ved å ta 12 mennesker om gangen over i vår mer solide gummibåt for å frakte dem trygt til Ocean Viking. De første som ble evakuert var som alltid kvinnene og barna, babyene var knapt synlige i de store redningsvestene vi deler ut. Sist om bord var en gruppe unge somaliske menn som smilte av lettelse da de endelig satte sine nakne føtter på vårt dekk.  

Mer enn halvparten av menneskene vi reddet den morgenen kom fra Somalia, flere av dem familier som flyktet sammen. Etter å ha fått tørt tøy, mat og noen timer hvile, samlet de seg i containeren som psykologen vår bruker som samtalerom. 

Vitnesbyrdene

Artikkelen fortsetter under bildet

Arkivbilde okt 2019: Her ser du innsiden av et interneringssenter i i en by mellom Zintan og Yefren hvor rundt 500 mennesker er sperret inne. 
Foto:  Aurelie Baumel/Leger Uten Grenser

 

– Vi møttes i Libya. Vi var alle sammen i Tajoura, sier Hassan, en ung mann med et bredt, hjerteformet ansikt. Tajoura er et av Libyas offisielle interneringssentre, hvor mennesker blir holdt vilkårlig fanget på ubestemt tid uten lov eller dom. – Jeg er ikke en kriminell, men jeg satt i fengsel i Libya i tre år, sier Hassan. 

Han forteller om umenneskelige forhold hvor han ble tvunget til å utføre tvangsarbeid og regelmessig ble straffet av vaktene, som han omtaler som ”politi”.– Det var ikke sollys i Tajoura. Det var kvinner med små babyer. Vi ble holdt i lukkede hangarer, menn og kvinner atskilt. Vi ble tatt ut på jobb hele dagen og returnerte til hangaren ved midnatt for deretter å bli straffet uten at vi visste hvorfor. Kvinner ble ført bort av politiet, slått og voldtatt, sier Hassan. 

En av de unge kvinnene som sitter ved siden av Hassan i rød jakke og med en liten baby på fanget, nikker på hodet i stille bekreftelse. 
– De respekterer ikke kvinner, de respekterer ikke babyer, de respekterer ingen. Hvis du prøver å flykte, skyter de deg, sier Hassan.

Trygve er feltarbeider og jobbet på redningsbåten Ocean Viking høsten 2019. I filmen nedenfor forteller han om de sterke møtene med menneskene ombord.

I begynnelsen av april 2019 brøt det ut konflikt mellom styrkene til Khalifa Haftars Libyan National Army (LNA) og Government of National Accord (GNA). I juli beveget frontlinjen seg nær Tajoura, sørøst for Tripoli, og begge sider av konflikten utførte stadig flere luftangrep både med fly og droner, også i tettbygde områder.

Interneringssenter bombet

Artikkelen fortsetter under bildet

Store ødeleggelser etter luftangrepet som rammet Tajoura-sentret øst i Tripoli onsdag 3.juli 2019. Mange mennesker mistet livet. Foto:(AP Photo/Hazem Ahmed)

 

Tajoura interneringssenter, som ligger i nærheten av et militært depot, ble første gang rammet av bomber natt til 7. mai og FNs flyktningbyrå (UNHCR) ba om at interneringssenteret måtte evakueres. Til tross for dette ble ingenting gjort, og 600 menn, kvinner og barn var fortsatt fastlåst i Tajoura interneringssenter da det ble rammet av to flyangrep natt til 2. juli i fjor. Minst 50 mennesker ble umiddelbart drept. Det var det dødeligste angrepet på sivile siden konflikten startet. 

– Det første flyangrepet var i nærheten av hangaren der jeg var. Da det skjedde, ble dørene lukket og det var helt mørkt. Ingen kom for å åpne dørene, ingen kom for å hjelpe oss, forteller Faduma, den unge kvinnen i den røde jakken. Det brøt ut panikk og Faduma sier at en rekke mennesker brøt ut av hangaren og prøvde å rømme, men ble stoppet av vaktene. 

– Folk prøvde å flykte. Da løp politimennene etter dem og tok dem tilbake til en hangar hvor de igjen ble innelåst. Det var i akkurat den hangaren den andre bomben slo til. Du kunne ikke se noen mennesker etterpå, bare steiner og blod.
Ifølge offisielle rapporter var ofrene for flyangrepet som traff hangaren hovedsakelig menn, men også Faduma ble såret, og ble sammen med sin mann, Bilan, brakt til sykehus. En annen kvinne som var gravid med tvillinger forteller hvordan hun nesten mistet barna hun bar i sjokket over å finne liket til mannen sin inne i hangaren.  – Det var folk som mistet forstanden etter at flyangrepet skjedde, sier Faduma. 

Leger Uten Grensers team i Libya som ga psykologisk førstehjelp i dagene etter bombingen, bekrefter disser historiene. Mange av de overlevende ble alvorlig traumatiserte.

Artikkelen fortsetter under bildet

Arkivbilde: Her fra hovedstaten Tripoli, hvor det i mai 2019 var harde kamper om å overta hovedflyplassen i byen. Foto: André Liohn

 

– Dobbelt så mange døde. 

Ifølge FNs migrasjonsbyrå (IOM) er det offisielle tallet på omkomne 53, men de overlevende av angrepet som ble reddet av Ocean Viking sier at antall dødsfall var nesten dobbelt så mange den dagen.
– Mange døde i Tajoura, i den hangaren var det mer enn 100 mennesker og jeg kjente dem alle, sier Hassan.

Etter å ha blitt utskrevet fra sykehuset ble både Faduma og Bilan overført til FNs allerede overfylte transittsenter i Tripoli, hvor sårbare mennesker venter på å bli evakuert ut av landet. Andre overlevende forteller at de prøvde å ta seg til dette transittsenteret på egen hånd, men at de ble hindret i å komme seg dit.  
– Mange av dem var mennesker uten far, ingen mor, ingen familie, ingenting - som bodde i interneringssenteret, eller fengslet som det egentlig er. UNHCR avviste dem. De sa at vi ikke kom noen vei, sier Bilan.Ifølge denne gruppen fikk bare 45 av de overlevende fra dette flyangrepet opphold i FNs transittsenter. Alle de andre måtte forlate Tajoura-senteret og greie seg selv på gata i Tripoli.  Faduma ble værende i transittsentret i fire måneder, men til slutt måtte hun også forlate det uten noen utsikt til å bli evakuert til et trygt land. Hassan beskriver hvor fortvilet de alle følte seg uten hjelp å få, ingen jobb; de visste ikke hvor de skulle gjøre av seg. Uten penger og papirer kan de ikke komme seg ut av Libya på egen hånd. 

Lett bytte for menneskehandlere 

Artikkelen fortsetter under bildet

Bak denne døren i Misrata bor det rundt 15 mennesker som må betale rundt 10 dinar hver måned. 
Mange flyktninger og migranter som bor i Libya bor under svært dårlige forhold og blir utsatt for vold, misbruk og menneskehandel i Libya. Foto: Aurelie Baumel

 

I løpet av de siste ni månedene, etter hvert som konflikten har eskalert, har stadig flere migranter og flyktninger blitt overlatt til seg selv i Libyas gater, hvor de er et lett bytte for kriminelle gjenger.  Menneskehandlere og milits tar dem til uoffisielle interneringssentre, hvor de igjen blir utsatt for fysisk vold, tvangsarbeid, utpressing og ofte solgt videre til større nettverk av menneskehandlere.

En håndfull libyske offisielle interneringssentre – inkludert Khoms, Karareen og Qasr Bin Gashir – er blitt lagt ned, mens mennesker som prøver å flykte havveien blir stoppet av den libyske kystvakten og returnert til Libya. Der blir de overlatt hjelpeløse uten assistanse, igjen sårbare for å bli bortført og unyttet. De fanges i en grusom spiral de ikke kan komme seg ut av på egen hånd. 

– Somaliere får store problemer i Libya, sier Mahad, en eldre mann i grønn skjorte. – Somaliske mennesker kan ikke gå fritt rundt i byen fordi de blir fanget av smuglere. Transittsentret til FN var et trygt sted, men hvem kan hjelpe dem utenfor? Etter å ha gått tom for alternative veier ut for å overleve, bestemmer mange seg for å prøve og krysse Middelhavet i en smuglerbåt, til tross for risikoen dette medfører. 
 

Dyr, livsfarlig reise

Artikkelen fortsetter under bildet

Arkivbilde: 27 January, 2018 reddet Leger Uten Grenser og SOS MEDITERRANEE 99 mennesker fra en synkende gummibåt i det sentrale Middelhavet.To mennesker mistet livet, og et 
ukjent antall mennesker er fremdeles savnet etter den forferdelige hendelsen. Foto: Laurin Schmid/SOS MEDITERRANEE

 

I 2019 druknet 753 mennesker – eller to personer hver dag – i det sentrale Middelhavet, ifølge IOM. Det gjør det til verdens dødeligste fluktrute. 
– Da vi forlot transittsenteret, dro vi rett til havet. Vi fant noen som kunne ta oss med i en båt. Vi betalte rundt 2000 dinarer [20 000 kroner] hver, sier Hassan. Å forlate Libya til sjøs viste seg å være svært vanskelig. Hassan forsøkte fire ganger, men hver gang ble båten hans stoppet av den libyske kystvakten og han ble tvunget tilbake til Libya, et land i krig. Den libyske kystvakten er finansiert og opplært av EU, en avtale også Norge støtter. Hassan sier mennesker til sjøs også blir stoppet direkte av menneskesmuglerne, som returnerer dem til Libya for deretter å selge dem videre til andre menneskehandlere.  – Smugleren vil komme og si: «Jeg trenger 10 personer. Plukk ut 10.» Foran deg vil han si: «Disse 10 er dine, ta dem. Det er en slavehandel».

Ofte stilte spørsmål om arbeidet vårt på Middelhavet

Var sikre på å dø

Støynivået på dekket på Ocean Viking er alltid høyt etter en redning, alle snakker i munnen på hverandre om hvor redde de var, om det umenneskelige de har opplevd i Libya. Samtidig er det noen som synger på arabisk til lyden av vestafrikanske trommeslag. De var alle sammen sikre på at de skulle dø der, i mørket på havet. Gleden over å være i live er øredøvende.
– Du vet at det har vært konflikt og krig i Somalia i årevis. Det er grunnen til at vi rømte fra Somalia – det var derfor vi lette etter en måte å komme oss til Europa på. Men det som møtte oss i Libya var langt verre enn noe vi opplevde i Somalia, sier Faduma. 

Artikkelen fortsetter under bildet

Et barn tegnet denne tegningen som beskriver en flukt over Middelhavet. Foto: Aurelie Baumel

 

Dette gjør Leger Uten Grenser på Middelhavet

Hun og hennes følgesvenner har overlevd en konflikt i sitt eget land, en vanskelig reise, internering i Libya, en dødelig flyangrep og en farlig seilas over Middelhavet. Til slutt, to dager etter at de ble reddet av Ocean Viking, tilbød Italia dem å komme trygt i havn. Menneskene om bord ser forventningsfulle og engstelige ut i det vi nærmer oss Taranto på Sicilia. Alle har blitt stille nå mens de klamrer seg til posen med de få eiendelene de har i livet. Idet de går ned landgangen, én etter én, får de umiddelbart stiftet et nummer til brystet i det de møtes av italienske tjenestemenn med ansiktsmasker og beskyttelsesdrakter.

De siste ukene har minst 1100 mennesker forsøkt å flykte fra Libya over Middelhavet. Av disse har 602, inkludert kvinner og barn, blitt stoppet og tvunget tilbake til Tripoli av den libyske kystvakten. Samtidig rapporterer Leger Uten Grensers team inne i Libya om økte kamphandlinger og bombarderinger. Med en stadig farligere situasjon for sivile i Libya, hvor mange flere mennesker vil se havet som eneste vei ut? 

Les mer om vårt arbeid i Liba

*Alle navn har blitt forandret


Leger Uten Grenser jobber etter de humanitære prinsippene: uavhengighet, nøytralitet og upartiskhet. Fordi alle liv er like mye verdt.

 
STØTT OSS
Bli fast giver
Med private gaver kan vi hjelpe dem som trenger det mest, uavhengig av politikk og myndigheter.
ENGASJER DEG
Få nyhetsbrev
Få en dypere innsikt i vårt arbeid.

⇑  Til toppen