Foto: Dora Vangi/Leger Uten Grenser
Hjem > Nyheter > – Vi pleier å drømme litt sammen
Nyheter

– Vi pleier å drømme litt sammen

22.02.2021 | Oppdatert 23.02.2021
        

– Et traumatisert barn trenger trygghet og stabilitet. Det er ikke bare sånn at dette ikke er tilfelle i Moria – det er det helt motsatte, sier barnepsykolog Katrin Glatz Brubakk på telefon fra den greske øya Lesvos.

Det er mandag ettermiddag, og Katrin er nettopp ferdig med arbeidsdagen. Dagene på jobb for Leger Uten Grenser blir aldri helt som hun hadde trodd da hun stod opp. Når hun starter dagen, ser timeplanen veldig strukturert ut. Den består av x antall timer, og x antall konsultasjoner og møter. På kvelden, når hun ser på arket der hun har skriblet ned hva hun har gjort i løpet av dagen, ser hun at den ble atskillig mer kaotisk. 

– Det kan være at vi plutselig får inn en pasient som har blitt alvorlig suicidal, som vi bruker timer på å roe ned, regulere og finne løsninger til neste dag. Eller det kan være en pasient som møter opp på klinikken og forteller at han har blitt voldtatt to dager før, og trenger akutthjelp. Det kan være en forsinket buss eller pasienter som ikke slipper ut av leiren i tide. Timene blir forskjøvet eller du har plutselig to pasienter på et tidspunkt da du bare skulle hatt én. Det skjer mye uforutsett på en dag. Man må snu på flisa og endre planer i tråd med det som skjer, forteller hun.

Intervjuet med Katrin fortsetter under bildet

Katrin Glatz Brubakk jobber som barnepsykolog på Lesvos. Foto: Dora Vangi/Leger Uten Uten Grenser

 

Enormt behov for psykisk helsehjelp

Pasientene er barn, ungdom og familier. De må reise med buss til de to klinikkene, eller så hender det at Brubakk kommer til dem. De bor i telt, tett i tett, i flyktningleiren «Kara Tepe», eller Moria 2, som den kalles. Den ble i hui og hast rigget opp da gamle Moria brant ned i september 2020. Menneskene her er på flukt til det ukjente, i en livskrise på Europas yttergrense, og i kronisk alarmberedskap.

Brubakk beskriver forholdene i Moria 2 som «enda verre» enn i gamle Moria. Den provisoriske teltbebyggelsen er plassert på en tidligere skytebane, rett ved havet som blåser kald og våt vind inn i leiren. Noen ganger tar den med seg teltene, andre ganger festivaldoene, slik at innholdet spres utover leiren. Det er svært begrenset tilgang til drikkevann og vann for å vaske seg.

Rundt leiren ruver fire meter høye piggtrådgjerder.

– Det er ingenting her som tillater barn å være barn: Ingen skolegang, ingen lekeplass, ingen steder å trekke seg tilbake, ikke nok voksenpersoner som kan trøste eller berolige når barna skvetter av de minste lyder – man blir mer skvetten når man er traumatisert. Vold og overfall skjer ofte. I desember ble en jente på tre år voldtatt og alvorlig skadet inne i leiren, sier Brubakk.

Samtidig er tilgangen på psykisk helsehjelp svært begrenset. Det er estimert at 75 prosent av de om lag 2500 barna trenger profesjonell psykologisk hjelp. I fjor behandlet Leger Uten Grenser 277 barn her, 50 av de for selvmordstanker. Leger Uten Grenser er den eneste aktøren som behandler barn for psykiske lidelser. Dermed står svært mange uten hjelp.

Diagnose: Moria

Mange sliter med alvorlige panikkanfall, mareritt og selvskading. Depresjon, angst og posttraumatisk stressyndrom (PTSD) er blant de vanligste diagnosene.

Men Brubakk mener hoveddiagnosen for de fleste barna er «Moria».

– Noen strevde før de kom hit fordi de har traumer fra krig og konflikt, vold og flukt. Men i et betydelig flertall av henvisningene vi får, står det enten at problemene startet da de kom til Moria eller at de ble verre da de kom til Moria. Derfor er også den eneste medisinen evakuering, sier Brubakk, og forklarer videre:

– Moria, både den gamle leiren og den nye, tilbyr betingelser som gjør barn syke. Barna er redde for å gå ut fordi de har hørt om barn og voksne som har blitt voldtatt, de er redde når teltduken blafrer fordi det minner om flukten over havet og fordi det forrige uke var noen som brøt seg inn i teltet mens de sov. De er redde for hvordan det skal gå med familien deres, de er redde for dem de har mistet og ikke vet om de får se igjen, de går og er redde hele tiden, sier Brubakk.

Intervjuet fortsetter under bildet

Flere av barna tegner tegninger basert på de traumatiske opplevelsene de har opplevd. Noen tegner båten og turen over havet fra Tyrkia, mens andre tegner ting de har opplevd eller vært vitne til i leiren: brannen, voldelige hendelser, eller andre traumatiske opplevelser. Foto: Leger Uten Grenser

 

Midlertidig behandling: Mestring og håp

Så hvordan kan man gi psykologisk behandling til barn som lever under forhold som gjør dem syke? Hvordan behandle traumer når årsaken til traumene kun er en busstur unna terapirommet?

–  Så lenge barna forblir i leiren, har vi ikke noe annet alternativ enn å hjelpe så best vi kan med de teknikkene vi har til rådighet, sier Brubakk.

I korte trekk jobber psykologene med å bygge opp følelser som de ytre omgivelsene ikke gir grobunn for, som følelsen av trygghet og kontroll.

– Det vi kan gjøre, er å styrke såkalt resiliens – altså motstandsdyktighet – ved å gi pasientene ulike mestringsstrategier. Det kommer man et stykke på vei med.

En av metodene er «livets tre».

– «Livets tre» handler på den ene siden om å finne styrker og ressurser som man bærer med seg for å takle situasjonen her og nå. Det handler om å bli bevisst på: Hva har jeg med meg av gode minner og erfaringer? Hvordan har jeg løst problemer før? Det kan være alt fra kognitive ressurser – evnen til å tåle vanskelige ting – og ressursen som ligger i at de har klart å komme seg hit. De har klart seg så langt. Hvem kan støtte og hjelpe meg? Hva pleide bestemor å si når ting var vanskelig? Hvordan kan jeg ha med meg hennes kraft eller stemme videre?

– «Livets tre» er også en metode for å blåse liv i håpet, og å snakke om drømmer for fremtiden. Vi spør: Hva er det du drømmer om? Hva skal du bli en dag? Vi bruker også mye tid på å minne om at ingen blir i Moria for alltid, og vi pleier å drømme litt sammen om hva vi kan bruke denne fremtiden til.

Lek ble avgjørende

Lek og bruk av fantasi utgjør ofte en viktig del av terapien. Det viste seg å ha stor effekt i behandlingen av en åtte år gammel pasient.

– Jeg hadde denne jenta til terapi i forrige uke. Hun har vært deprimert veldig lenge og er en av de som har blitt veldig tilbaketrukken og stille. Plutselig så hun opp på meg med veldig store og alvorlige øyne og sa «du er heldig du, som kan bo i ditt eget land og i et hus». For meg rommer en slik kommentar hele verdens urettferdighet, for ja, jeg er heldig. Jeg har trukket vinnerloddet på alle mulige måter. Mens hun bor i et telt, får ikke sove fordi hun er så bekymret for fremtiden og familien sin, og det er jo ikke det en åtteåring skal gjøre. En åtteåring skal utforske vennskap, lære seg nye ting, stadig tilegne seg nye ferdigheter, tenke at verden er et uendelig hav av muligheter. Men isteden sitter hun og tenker på at verden er ekstremt urettferdig fordi noen får muligheter mens andre ikke får det.

Her, som ellers, er det viktig at psykologen anerkjenner at situasjonen er dypt urettferdig, samtidig som man minner om at «en gang blir det din tur», forteller Brubakk. Her kom leken og fantasien inn i bildet.

– Jeg sa til jenta at en dag er det du skal få bo i det huset. Vi begynte å tegne drømmehuset hennes: Hvor mange etasjer skulle det ha? Hvor stort skulle det være? Dette er en jente som har vært veldig alvorlig. Ikke lekt, ikke smilt, ikke tulla. Men hun er veldig glad i å spille fotball. Hun fortalte at hun gjerne ville ha et stort rom hvor hun kunne spille ball. Og da spurte jeg: «Åh, skal du ha et så stort rom som en fotballbane, da?» «Det blir digert det!» For første gang på noen måneder at jeg fikk henne til å smile litt. Det handler om å la dem få være barn, og ikke bare gravalvorlige, små bekymrede mennesker, sier Brubakk.

Under konsultasjonene har Brubakk med seg tolk. Det er viktig at tolken også er leken, forklarer hun.

– Jeg hadde terapi med en annen alvorlig, redd gutt her om dagen. Han hadde hendene i jakka, så ned og ville ikke delta. Da tulla vi voksne litt oss imellom, og så brøt han ut i et stort latterbrøl. Noe så tåpelig hadde han ikke sett før.

Intervjuet fortsetter under bildet

Katrin leker med barna på venterommet ved Leger Uten Grensers klinikk i Lesvos. Foto: Dora Vangi/Leger Uten Grenser

 

Lys i mørket

Det er de triste historiene som dominerer i Moria. Derfor er det også viktig å feire lyspunktene.  

– Vi ser at vi klarer å hjelpe noen. Vi feirer hver gang vi klarer å få et barn som er svært deprimert til å begynne å orke å leve videre, og da jeg fikk det smilet av åtteåringen .. Det var en god dag på jobb.

Bare det å ha noen som tar seg tid til å lytte, kan ha mye å si.

– Mange har blitt dårlig behandlet så lenge av så mange at de nesten begynner å tvile på sin egen egenverd: Er jeg verdt å lytte til? Er jeg like mye verdt som deg og alle andre? Når man tar seg tid til å lytte og er oppriktig interessert, kommer troen på at man er verdt noe tilbake at historien din tåles, sier hun.

Å gi psykologisk hjelp i Moria og hjemme i Norge, kan være svært ulikt, spesielt med tanke på at rammene rundt behandlingen er så forskjellig. Men noen ting er helt likt.

– For å skape tillit og en trygg relasjon mellom terapeut og pasient, er det alltid de samme metode som gjelder. Det går ut på å fremstå med varme og genuin omsorg. Det gjelder å gi det tid, å finne ut hva som er pasientens interesser og så jobbe derfra, sier hun.

Moria kan prege generasjoner

Det psykologene gjør, er likevel ikke nok, understreker Brubakk. Hun kjenner ofte på å stå i et slags etisk dilemma.

– Vi løser jo ikke problemet. Jeg lærer de mestringsstrategier for en situasjon de ikke skulle vært i. Jeg lærer de å tåle noe de aldri burde ha tålt. Det gjøres med en bismak noen ganger. Det er kun europeiske og norske politikere som kan skape en varig løsning. Den eneste virkelige medisinen er evakuering, sier barnepsykologen.

Evakuering er nødvendig både for å avverge lidelse her og nå, og i fremtiden, forklarer hun. Ellers risikerer vi å se spor av «diagnose Moria» i flere generasjoner fremover.

– Dette har konsekvenser for barna her og nå og det vil ha konsekvenser for barna den dagen de kommer til bedre betingelser. De vil trenge mer tid til å integrere seg på skolen, mer tid til å lære, mer psykologisk hjelp til å komme seg på plass, og i verste fall vil problemene overføres til barna deres og prege familierelasjoner.

Flere atferdsmønstre, blant annet såkalt «parentifisering», kan vise seg å bli svært skadelig over tid. Parentifisering er et rollebytte mellom barn og forelder – der foreldrene strever så mye at barna begynner å ta vare på foreldrene sine.

– I går hadde jeg en mor og niåringen hennes i terapi. Moren er veldig deprimert og er egentlig ute av stand til å være nær barnet og ivareta hans følelser. Med en gang hun ble trist og begynte å gråte, omfavnet han moren sin, satt seg på fanget, trøstet henne. Han tok helt og holdent omsorgsrollen overfor mor. Det han har lært, er: Hvis jeg i det hele tatt skal få kontakt, må jeg gi omsorg. Egne behov, og evnen til å finne ut hva jeg trenger og er bra for meg nå, blir fullstendig satt til side. Vi vet fra forskning at disse barna har større forekomst av depresjon og angst i voksen alder, og at de strever mer med mellommenneskelige relasjoner.

Moria skulle egentlig være en mellomstasjon. Et kort stopp i påvente av svar på asylsøknaden, før livet i trygghet forhåpentligvis kunne starte.

– De fleste har vært her altfor lenge. 78 prosent av de som er der nå har vært der siden november 2019 eller lenger. Det er nok nå. Det viktigste verktøyet for å bearbeide traumer og skape gode liv, er jo levelige betingelser.

Kan du støtte vårt livreddende arbeid? Gi en gave eller bli fast giver.

Leger Uten Grenser jobber etter de humanitære prinsippene: uavhengighet, nøytralitet og upartiskhet. Fordi alle liv er like mye verdt.

Mer i denne seksjonen  
Pasienthistorier
Land
Helseutfordringer
Flyktninger
Sykdommer
Foto: Dora Vangi/Leger Uten Grenser
Hjem > Nyheter > – Vi pleier å drømme litt sammen
Nyheter

– Vi pleier å drømme litt sammen

22.02.2021 | Oppdatert 23.02.2021
        

– Et traumatisert barn trenger trygghet og stabilitet. Det er ikke bare sånn at dette ikke er tilfelle i Moria – det er det helt motsatte, sier barnepsykolog Katrin Glatz Brubakk på telefon fra den greske øya Lesvos.

Det er mandag ettermiddag, og Katrin er nettopp ferdig med arbeidsdagen. Dagene på jobb for Leger Uten Grenser blir aldri helt som hun hadde trodd da hun stod opp. Når hun starter dagen, ser timeplanen veldig strukturert ut. Den består av x antall timer, og x antall konsultasjoner og møter. På kvelden, når hun ser på arket der hun har skriblet ned hva hun har gjort i løpet av dagen, ser hun at den ble atskillig mer kaotisk. 

– Det kan være at vi plutselig får inn en pasient som har blitt alvorlig suicidal, som vi bruker timer på å roe ned, regulere og finne løsninger til neste dag. Eller det kan være en pasient som møter opp på klinikken og forteller at han har blitt voldtatt to dager før, og trenger akutthjelp. Det kan være en forsinket buss eller pasienter som ikke slipper ut av leiren i tide. Timene blir forskjøvet eller du har plutselig to pasienter på et tidspunkt da du bare skulle hatt én. Det skjer mye uforutsett på en dag. Man må snu på flisa og endre planer i tråd med det som skjer, forteller hun.

Intervjuet med Katrin fortsetter under bildet

Katrin Glatz Brubakk jobber som barnepsykolog på Lesvos. Foto: Dora Vangi/Leger Uten Uten Grenser

 

Enormt behov for psykisk helsehjelp

Pasientene er barn, ungdom og familier. De må reise med buss til de to klinikkene, eller så hender det at Brubakk kommer til dem. De bor i telt, tett i tett, i flyktningleiren «Kara Tepe», eller Moria 2, som den kalles. Den ble i hui og hast rigget opp da gamle Moria brant ned i september 2020. Menneskene her er på flukt til det ukjente, i en livskrise på Europas yttergrense, og i kronisk alarmberedskap.

Brubakk beskriver forholdene i Moria 2 som «enda verre» enn i gamle Moria. Den provisoriske teltbebyggelsen er plassert på en tidligere skytebane, rett ved havet som blåser kald og våt vind inn i leiren. Noen ganger tar den med seg teltene, andre ganger festivaldoene, slik at innholdet spres utover leiren. Det er svært begrenset tilgang til drikkevann og vann for å vaske seg.

Rundt leiren ruver fire meter høye piggtrådgjerder.

– Det er ingenting her som tillater barn å være barn: Ingen skolegang, ingen lekeplass, ingen steder å trekke seg tilbake, ikke nok voksenpersoner som kan trøste eller berolige når barna skvetter av de minste lyder – man blir mer skvetten når man er traumatisert. Vold og overfall skjer ofte. I desember ble en jente på tre år voldtatt og alvorlig skadet inne i leiren, sier Brubakk.

Samtidig er tilgangen på psykisk helsehjelp svært begrenset. Det er estimert at 75 prosent av de om lag 2500 barna trenger profesjonell psykologisk hjelp. I fjor behandlet Leger Uten Grenser 277 barn her, 50 av de for selvmordstanker. Leger Uten Grenser er den eneste aktøren som behandler barn for psykiske lidelser. Dermed står svært mange uten hjelp.

Diagnose: Moria

Mange sliter med alvorlige panikkanfall, mareritt og selvskading. Depresjon, angst og posttraumatisk stressyndrom (PTSD) er blant de vanligste diagnosene.

Men Brubakk mener hoveddiagnosen for de fleste barna er «Moria».

– Noen strevde før de kom hit fordi de har traumer fra krig og konflikt, vold og flukt. Men i et betydelig flertall av henvisningene vi får, står det enten at problemene startet da de kom til Moria eller at de ble verre da de kom til Moria. Derfor er også den eneste medisinen evakuering, sier Brubakk, og forklarer videre:

– Moria, både den gamle leiren og den nye, tilbyr betingelser som gjør barn syke. Barna er redde for å gå ut fordi de har hørt om barn og voksne som har blitt voldtatt, de er redde når teltduken blafrer fordi det minner om flukten over havet og fordi det forrige uke var noen som brøt seg inn i teltet mens de sov. De er redde for hvordan det skal gå med familien deres, de er redde for dem de har mistet og ikke vet om de får se igjen, de går og er redde hele tiden, sier Brubakk.

Intervjuet fortsetter under bildet

Flere av barna tegner tegninger basert på de traumatiske opplevelsene de har opplevd. Noen tegner båten og turen over havet fra Tyrkia, mens andre tegner ting de har opplevd eller vært vitne til i leiren: brannen, voldelige hendelser, eller andre traumatiske opplevelser. Foto: Leger Uten Grenser

 

Midlertidig behandling: Mestring og håp

Så hvordan kan man gi psykologisk behandling til barn som lever under forhold som gjør dem syke? Hvordan behandle traumer når årsaken til traumene kun er en busstur unna terapirommet?

–  Så lenge barna forblir i leiren, har vi ikke noe annet alternativ enn å hjelpe så best vi kan med de teknikkene vi har til rådighet, sier Brubakk.

I korte trekk jobber psykologene med å bygge opp følelser som de ytre omgivelsene ikke gir grobunn for, som følelsen av trygghet og kontroll.

– Det vi kan gjøre, er å styrke såkalt resiliens – altså motstandsdyktighet – ved å gi pasientene ulike mestringsstrategier. Det kommer man et stykke på vei med.

En av metodene er «livets tre».

– «Livets tre» handler på den ene siden om å finne styrker og ressurser som man bærer med seg for å takle situasjonen her og nå. Det handler om å bli bevisst på: Hva har jeg med meg av gode minner og erfaringer? Hvordan har jeg løst problemer før? Det kan være alt fra kognitive ressurser – evnen til å tåle vanskelige ting – og ressursen som ligger i at de har klart å komme seg hit. De har klart seg så langt. Hvem kan støtte og hjelpe meg? Hva pleide bestemor å si når ting var vanskelig? Hvordan kan jeg ha med meg hennes kraft eller stemme videre?

– «Livets tre» er også en metode for å blåse liv i håpet, og å snakke om drømmer for fremtiden. Vi spør: Hva er det du drømmer om? Hva skal du bli en dag? Vi bruker også mye tid på å minne om at ingen blir i Moria for alltid, og vi pleier å drømme litt sammen om hva vi kan bruke denne fremtiden til.

Lek ble avgjørende

Lek og bruk av fantasi utgjør ofte en viktig del av terapien. Det viste seg å ha stor effekt i behandlingen av en åtte år gammel pasient.

– Jeg hadde denne jenta til terapi i forrige uke. Hun har vært deprimert veldig lenge og er en av de som har blitt veldig tilbaketrukken og stille. Plutselig så hun opp på meg med veldig store og alvorlige øyne og sa «du er heldig du, som kan bo i ditt eget land og i et hus». For meg rommer en slik kommentar hele verdens urettferdighet, for ja, jeg er heldig. Jeg har trukket vinnerloddet på alle mulige måter. Mens hun bor i et telt, får ikke sove fordi hun er så bekymret for fremtiden og familien sin, og det er jo ikke det en åtteåring skal gjøre. En åtteåring skal utforske vennskap, lære seg nye ting, stadig tilegne seg nye ferdigheter, tenke at verden er et uendelig hav av muligheter. Men isteden sitter hun og tenker på at verden er ekstremt urettferdig fordi noen får muligheter mens andre ikke får det.

Her, som ellers, er det viktig at psykologen anerkjenner at situasjonen er dypt urettferdig, samtidig som man minner om at «en gang blir det din tur», forteller Brubakk. Her kom leken og fantasien inn i bildet.

– Jeg sa til jenta at en dag er det du skal få bo i det huset. Vi begynte å tegne drømmehuset hennes: Hvor mange etasjer skulle det ha? Hvor stort skulle det være? Dette er en jente som har vært veldig alvorlig. Ikke lekt, ikke smilt, ikke tulla. Men hun er veldig glad i å spille fotball. Hun fortalte at hun gjerne ville ha et stort rom hvor hun kunne spille ball. Og da spurte jeg: «Åh, skal du ha et så stort rom som en fotballbane, da?» «Det blir digert det!» For første gang på noen måneder at jeg fikk henne til å smile litt. Det handler om å la dem få være barn, og ikke bare gravalvorlige, små bekymrede mennesker, sier Brubakk.

Under konsultasjonene har Brubakk med seg tolk. Det er viktig at tolken også er leken, forklarer hun.

– Jeg hadde terapi med en annen alvorlig, redd gutt her om dagen. Han hadde hendene i jakka, så ned og ville ikke delta. Da tulla vi voksne litt oss imellom, og så brøt han ut i et stort latterbrøl. Noe så tåpelig hadde han ikke sett før.

Intervjuet fortsetter under bildet

Katrin leker med barna på venterommet ved Leger Uten Grensers klinikk i Lesvos. Foto: Dora Vangi/Leger Uten Grenser

 

Lys i mørket

Det er de triste historiene som dominerer i Moria. Derfor er det også viktig å feire lyspunktene.  

– Vi ser at vi klarer å hjelpe noen. Vi feirer hver gang vi klarer å få et barn som er svært deprimert til å begynne å orke å leve videre, og da jeg fikk det smilet av åtteåringen .. Det var en god dag på jobb.

Bare det å ha noen som tar seg tid til å lytte, kan ha mye å si.

– Mange har blitt dårlig behandlet så lenge av så mange at de nesten begynner å tvile på sin egen egenverd: Er jeg verdt å lytte til? Er jeg like mye verdt som deg og alle andre? Når man tar seg tid til å lytte og er oppriktig interessert, kommer troen på at man er verdt noe tilbake at historien din tåles, sier hun.

Å gi psykologisk hjelp i Moria og hjemme i Norge, kan være svært ulikt, spesielt med tanke på at rammene rundt behandlingen er så forskjellig. Men noen ting er helt likt.

– For å skape tillit og en trygg relasjon mellom terapeut og pasient, er det alltid de samme metode som gjelder. Det går ut på å fremstå med varme og genuin omsorg. Det gjelder å gi det tid, å finne ut hva som er pasientens interesser og så jobbe derfra, sier hun.

Moria kan prege generasjoner

Det psykologene gjør, er likevel ikke nok, understreker Brubakk. Hun kjenner ofte på å stå i et slags etisk dilemma.

– Vi løser jo ikke problemet. Jeg lærer de mestringsstrategier for en situasjon de ikke skulle vært i. Jeg lærer de å tåle noe de aldri burde ha tålt. Det gjøres med en bismak noen ganger. Det er kun europeiske og norske politikere som kan skape en varig løsning. Den eneste virkelige medisinen er evakuering, sier barnepsykologen.

Evakuering er nødvendig både for å avverge lidelse her og nå, og i fremtiden, forklarer hun. Ellers risikerer vi å se spor av «diagnose Moria» i flere generasjoner fremover.

– Dette har konsekvenser for barna her og nå og det vil ha konsekvenser for barna den dagen de kommer til bedre betingelser. De vil trenge mer tid til å integrere seg på skolen, mer tid til å lære, mer psykologisk hjelp til å komme seg på plass, og i verste fall vil problemene overføres til barna deres og prege familierelasjoner.

Flere atferdsmønstre, blant annet såkalt «parentifisering», kan vise seg å bli svært skadelig over tid. Parentifisering er et rollebytte mellom barn og forelder – der foreldrene strever så mye at barna begynner å ta vare på foreldrene sine.

– I går hadde jeg en mor og niåringen hennes i terapi. Moren er veldig deprimert og er egentlig ute av stand til å være nær barnet og ivareta hans følelser. Med en gang hun ble trist og begynte å gråte, omfavnet han moren sin, satt seg på fanget, trøstet henne. Han tok helt og holdent omsorgsrollen overfor mor. Det han har lært, er: Hvis jeg i det hele tatt skal få kontakt, må jeg gi omsorg. Egne behov, og evnen til å finne ut hva jeg trenger og er bra for meg nå, blir fullstendig satt til side. Vi vet fra forskning at disse barna har større forekomst av depresjon og angst i voksen alder, og at de strever mer med mellommenneskelige relasjoner.

Moria skulle egentlig være en mellomstasjon. Et kort stopp i påvente av svar på asylsøknaden, før livet i trygghet forhåpentligvis kunne starte.

– De fleste har vært her altfor lenge. 78 prosent av de som er der nå har vært der siden november 2019 eller lenger. Det er nok nå. Det viktigste verktøyet for å bearbeide traumer og skape gode liv, er jo levelige betingelser.

Kan du støtte vårt livreddende arbeid? Gi en gave eller bli fast giver.

Leger Uten Grenser jobber etter de humanitære prinsippene: uavhengighet, nøytralitet og upartiskhet. Fordi alle liv er like mye verdt.

 
STØTT OSS
Bli fast giver
Med private gaver kan vi hjelpe dem som trenger det mest, uavhengig av politikk og myndigheter.
ENGASJER DEG
Få nyhetsbrev
Få en dypere innsikt i vårt arbeid.

⇑  Til toppen